Skrik 4 / Scream 4 – Slik ‘Skrik 2’ burde vært i 1997!

Regi: Wes Craven

I jubileumsuken for Woodsboro-mordene begynner marerittet igjen å oppstå. To jenter er blitt drept samme dag som lokalkjendisen Sidney Prescott vendte tilbake til hjembyen sin. Mordene som oppstår ser ut til å ligne veldig på mønsteret i de gamle originale mordene. Igjen blir Sidney Prescott i sentrum for dramaet sammen med politimannen Dewie og reporteren Gale. Dette blir mer bloddryppende enn noen gang i småbyen Woodsboro…

Det var gått over 10 år siden forrige skrikfilm hadde premiere. Jeg gledet meg virkelig til å se Skrik 4. Hadde hørt litt miksede kritikker av filmen, men jeg er en person som gir filmer en sjanse før jeg eventuelt slakter dem med egne øyne. Og når noen faktisk likte denne filmen, håpet jeg på at jeg skulle få litt av det jeg forventet av en splitter ny film fra Skrik-universet. Tenkte uansett at det ikke kom til å bli dårligere enn den tredje filmen som ble for kjedelig. Lite visste jeg at denne filmen faktisk var en aldri så liten frisk Skrik-vind som blåste ut av skjermen denne høstkvelden.

Setter standarden allerede i åpningen
Åpningsscener er viktige i all film, men i slasherfilmer er det ofte denne scenen som setter standarden for hva du kan forvente videre. I Skrik 4 åpner filmen som man forventer med at den velkjente telefonen ringer. Det er jo en telefontradisjon i Skrik, så det blir man ikke skuffet over. En spenstig brunette plukker opp telefonen og finner ut at det er en fremmed mann i andre enden. Det høres ut som en som har ringt feil så hun legger på. Hun har også besøk av en annen jente som hun skal se film sammen med. Hun har valgt ‘Saw 4’ som hun tror vil falle i smak, men den andre jenta synes ikke Saw er skremmende, da hun mer hater torturporno som bare er ekkelt. Jenta som valgte filmen tar Jigsaw i forsvar og liker filmene fordi hun synes han dreper på en meget kreativ måte. Mer skal jeg ikke avsløre annet enn at fortsettelsen på scenen er ganske kul.

Stab er tilbake med ny oppfølger…
Starten er mer brutal enn alle de andre skrikfilmene til sammen. Med en så destruktiv og bloddryppende åpning lover dette godt for resten av filmen. Noen vil nok si at man ikke skal spøke med mord, men jeg føler at man i rett setting kan spøke med alt. Det er kult å se hvor naive folk kan være når de tror de bare blir tullet med. Selv ville jeg nok sikkert pisset på meg om noen truet med å drepe meg og i alle fall ikke sluppet dem inn frontdøren. Men, hey, dette er film, og da kjøper jeg slikt. Og når man ser videre så ser man ironisk nok at dette faktisk også er en del av den fiktive skrekkfilmserien ‘Stab’.

Film om en film i en film…
Jeg digger hvordan metafilmhumoren er på plass igjen for fult fra første stund. Det er nettopp det som er det geniale med skrik i mine øyne. Vi får nye oppdaterte referanser til eksmpelvis populære filmer som ‘Saw’ og ‘Sahun of the Dead’. Her får også virkelig Skrikfilmene kjørt seg når det ironiseres over dem så til de grader i starten. Humoren er utrolig rå og får deg litt ut av settingen, men det gjør ingenting for min del. For min del kan man ikke tulle nok med filmer i filmer, og her har jeg ikke har sett maken til det siden jeg så Tropic Thunder på kino da den kom tilbake i 2008. Det er nesten som om Skrik blir dyp i måten den snakker om sitt eget skrekkfilmunivers.

Nostalgisk oppfølger som spiller på de riktige strengene
De klassiske elementene fra den første filmen er tilbake. Det blir også litt tid for mimring over litt av det som skjedde i første film og i begynnelsen av andre film. De velkjente rollefigurene er også på plass og gjør sitt til at dette blir en film som bringer tilbake litt minner om en svunnen tid. Nesten alt som gjør en god skrikfilmer med andre ord på plass. Hva mer kan man egentlig ønske seg?

Kevin Williamson er tilbake på manus og det merkes!
Med denne bergtagende og humoristiske starten er jeg faktisk i ferd med å friskmelde skrikserien igjen. Dette er slik Skrik 2 burde vært. Det er dog ingenting revolusjonerende med Skrik 4, men det forventer jeg heller ikke. For meg er det mer enn nok å bare få en frisk Skrikfilm i noenlunde samme format som den første filmen. Det at filmen drar tilbake til røttene føler jeg virkelig var et smart trekk, fordi det burde virkelig trigge fansen. Man merker med andre ord at manusforfatteren fra originalen, Kevin Williamson, er tilbake. Han kan virkelig skrive gode manus når han får litt tid på seg.

Mer blod enn de andre skrikfilmene
Her får man se mye mer blod og til og med tarmer som det ikke var vanlig kost når de gamle skrikfilmene herjet. Jeg føler at Wes Craven virkelig har lagt seg i selen her for å skape en svært underholdende Slasher fra Skrikuniverset. Han skal også ha cred for at det er flere mord enn alle de andre filmene tilsammen. For de slasherhungrige er det jo mye av moroa. Igjen driver man også å gjetter på hvem morderen denne gangen kan være. Man lurer på om det er en man kjenner eller bare er en ny psycho.

I mine øyne den beste Skrik-oppfølgeren
Filmen er faktisk svært leken og ledig. Etter å ha sett denne filmen kan jeg ikke skjønne den alt for lave IMDB-ratingen av denne filmen. For min del var denne filmen ganske fresh og svært underholdende. Om du bare er en ørliten filmnerd og liker litt filmhumor er denne filmen bankers. Når rulleteksten setter inn sitter man med et lite smil på munnen. Dette føltes mer som en bedre avslutning enn noen av de andre Skrik-oppfølgerne.

Konklusjon
Innimellom er denne filmen er denne filmen faktisk helt på høyde med den første filmen. Til tross for at jeg faktisk ble svært underholdt av denne filmen kommer den ikke helt opp mot den første filmens genialitet. Den første Skrikfilmen stod distansen hele veien, her er ikke alle scenene like solide og filmen taper seg ørlite mot etappen fra midten til selve slutten setter inn. For noen blir kanskje også selve slutten også litt for lite original, men for min del så står filmen nesten distansen hele veien. Slutten er nok det dårligste med denne filmen.

Karakter: