Prosjekt Z

Prosjekt Z er er en ny norsk zombie-komedie som er regissert av Henrik Martin Dahlsbakken, som tidligere har regissert filmer som «Cave» og «Gledelig Jul».Filmen handler om en gruppe filmstudenter drar til et nedlagt motell for å spille inn zombie-filmen «De døde våkner». Men når en meteoritt slår ned like ved, så blir film litt for nært virkeligheten.

Filmen er en såkalt «Found Footage»-film, som «Blair Witch Project» i sin tid var med å gjøre til en kommersiell greie, men vi vet jo alle at Cannibal Holocaust var den første filmen i sjangeren. Historien blir fortalt via opptak som er funnet etter nevnte filmstudenter. Materialet vi får presentert er filmet på alt fra 35 mm film, videokamera samt mobilopptak og Facetime-opptak. Det veksler mellom disse formatene på en ganske så vellykket måte, men jeg må si at de vakreste bildene og de morsomste situasjonene gjerne blir presentert på 35mm materialet. Alt fra heseblesende ...  Les mer

Late Phases (2014)

Fra regissør Adrián García Bogliano («ABC´s of Death», «Ahí va el diablo») kommer en varulvfilm som søker tilbake til en æra da sjangeren var på topp. Til en tid der CGI-ulver («An American Werewolf in Paris», jeg ser på deg!) var en umulighet, og varulver ikke var søte, følsomme indianergutter. Jeg snakker om en tid der sjangeren ble herjet av filmer som «An American Werewolf in London» og «The Howling», med transformasjonssekvenser som varte i minst to minutter. Til den tiden varulvfilmer var fete. «Late Phases» lykkes med dette… Nesten..

Black Sabbath (1963)

Filmen består av de tre historiene: Telefonen, Wurdalek og Vanndråpen.
Første historie ut er telefonen. Der følger vi Rosy, som er en vakker kvinne som tjener penger på å gi menn glede. En natt får Rosy en telefon hun blir litt opprørt over. Mannen i den andre enden av linjen krever at hun tar av seg klærne. Stemmen høres også kjent ut, som en mann Rosy vet er død. I panikk ber hun venninnen Mary om å bli hos henne, men Mary har sin egen agenda med besøket…

Andre historie er Wurdalek. Grev Vladimir d’Urfe reiser rundt på landsbygda, og kommer over kroppen til en mann som er stukket i ryggen av en vakker dolk som han tar med seg. Men kroppen mangler et hode, så den kan ikke bli identifisert. Det viser seg at det hviler en en forbannelse over hodet og dette får følger for mer enn bare Gorca…

Den tredje historien heter vanndråpen. Den handler om en sykepleieren, Helen, som blir tilkalt til et gigantisk herskapshus for å forberede kroppen til en død rik ...  Les mer

The Haunting of Bly Manor

«The Haunting of Bly Manor» er oppfølgerserien til Netflix-suksessen «The Haunting of Hill House» som ble tatt varmt i mot av publikum såvel anmeldere høsten 2018. «The Haunting of Bly Manor» er basert på Henry James sin «The turn of the screw». Om du har sett «The Innocents» fra 1963 vil du umiddelbart dra kjennskap til historien. Eller i hvertfall rammen til historien. Serien henter nemlig også inspirasjon fra Henry James´ andre verker.

Dani Clayton (Victoria Pedretti), en amerikansk au pair har fått jobben som barnepike for de foreldreløse barna Flora og Miles Wingrave. Jobben innebærer at hun må bo på Bly Manor, et stort herskapshus på den engelske landsbygda. Et hus som bærer på mange hemmeligheter og tragiske skjebner. Unge frøken Clayton har en brokete fortid hun prøver å rømme fra, så sånn sett har hun kapret drømmejobben. Men det viser seg etterhvert at oppholdet på Bly Manor skal bli alt annet enn en drøm.

Mike Flanagan og hans team ...  Les mer

Ju-On: Origins (2020) – Netflix

Ju-On-franchisen teller så langt 13 filmer, syv romaner, fire tegneserier, et videospill og en pachinko-maskin(!). Så det kommer kanskje ikke som noen overraskelse at det nå har kommet en TV-serie. «Juon: Origins» er Netflix sin første japanske satsning, og det er kanskje ikke så rart at det nettopp ble skrekk, da en av Netflix sine største suksesser også er en skrekkserie, nemlig «The Haunting of Hill House».

«Ju-On: Origins er en reboot av Ju-On-universet. Første episode åpner med en voiceover som forteller om at Ju-On-filmene er basert på virkelige hendelser og at virkeligheten er mye verre enn noen film kan være.
Vi møter en ung skuespiller ved navn Haruko som er med i et okkult talkshow som tar for seg forferdelige spøkelseshistorier. Med som ekspert på dette programmet er den paranormale forskeren Yasuo. Haruko forteller at hun kan høre fottrinn fra et lite barn i leiligheten sin. Yasuo blir veldig interessert og ber Haruko om å ...  Les mer

De Dødes Tjern (2019)

Det var en spent anmelder som sank ned i kinostolen på storsalen i Oppdal Kulturhus under Ramaskrik 2019. Anledningen var verdenspremiere på «De Dødes Tjern», en ny film basert på André Bjerkés roman med samme navn. Som tidligere har blitt filmatisert med stor suksess av Kåre Bergstrøm i 1958. Såpass stor var suksessen at filmen er å regne som en viktig del av norsk filmhistorie, samt den første norske skrekkfilmen, noensinne. Nyversjonen har med andre ord mye å leve opp til.

Både forventningene og skepsisen er store når lyset slås av og «De Dødes Tjern» anno 2019 ruller over skjermen. Vil dem leve opp til klassikeren eller vil det gå noe så innmari på trynet, som det har gjort med remaker eller ny-adapsjoner så mange ganger før? Det aller siste spørsmålet jeg stilte meg mens åpningstekstene rullet var: «Hvorfor er dette så viktig for meg? Jeg har hverken lest boka eller sett filmen fra 1958», og har naturlig nok derfor ikke ...  Les mer

Zombieland: Double Tap

I en tid der zombier har tatt steget fra nisjefilmer til mainstream tv-underholding, blir det i myldret av de levende døde stadig vanskeligere å lage noe nytt. Men, kanskje noe nytt ikke alltid er nøkkelen til suksess?

«Zombieland» fra 2009 klarte å karre til seg en aldri så liten kultstatus, ved å blande klassisk zombie-action, med moderne teenagekomedie-attributter. Ta en dose Romeros Dead-trilogi, en dose The Walking Dead og er par doser teen-angst-filmer, så har du en vinnende oppskrift. Såpass vinnende av vi nå, 10 år etter, får en oppfølger!

«Zombieland: Double Tap» plukker altså opp tråden, 10 år etter den første filmen. Firkløveret har nå laget seg en slags hverdag i apokalypsens verden. De har til og med slått seg ned i Det Hvite Hus! Columbus og Witchita er nå et par, Tallahasse er ved sin sedvanlige cowboy-macho selv, mens Little Rock har begynt å bli en urolig tenåring, uten andre på sin egen alder å være med. I frustrasjon over ...  Les mer

Creaker

«Creaker» er en kortfilm produsert av Prosjektor Filmproduksjon, som er et frivillig studentdrevet produksjonsselskap i Trondheim hvis mål er å være et bindeledd mellom studenter og filmbransjen. Men ikke tro at dette er en døll skoleoppgavekortfilm for det, tvert i mot.

Det er  vanskelig å anmelde en kortfilm på 4 minutter uten  å spoile den, men jeg gjør et forsøk likevel. Ei ung jente våkner midt på natten av knirkelyder. Hva er det som lager knirkelydene? Blir hun hjemsøkt av et spøkelse? Det må du nesten dra på festival for å finne ut av, for i 2019 skal «Creaker» vises på festivaler. Men den blir antagelig tilgjengelig på Youtube eller lignende etter det.

Jenterommet er et typisk barne/ungdomsrom fra 1980-tallet med stabler av VHS-kassetter med gamle horrorklassikere (Demons, Cannibal Holocaust, Yor m.fl.) og en 14 tommers bilderørs TV.  Slikt varmer et aldrende horrorhjerte. Lyssettingen er varm, det går i mye jordfarger i interiøret, så det er umulig å ikke få Stranger Things/Spielberg-vibber, noe som sikkert også er intensjonen til regissør Vidar T. Aune og resten av crewet. Lyddesignet er også veldig godt, med akkurat passe skummel musikk og høye lyder.

«Creaker» er en spennende hyllest til 80-tallets skrekkfilmer, ispedd en god håndfull nostalgi og litt svart humor så er dette en av de beste kortfilmene jeg har sett på lang tid.

Christmas Cruelty (2014) – Blodig julemoro!

Det finnes vel knapt en høytid eller merkedag som ikke har vært bakteppe for handlingen i skrekkfilmer. Alt fra Halloween, fredag den 13. og 1. April til Valentines Day, morsdag og påske er godt representert. Med titler som «Black Christmas», «Silent Night, Deadly Night»,  «Silent Night, Bloody Night», «Rare Exports: A Christmas Tale» og ikke minst «Gremlins», for å nevne noen, så er det liten tvil om at julen er den høytiden som inspirerer mest til grusomheter. I hvert fall på filmlerretet.

«Christmas Cruelty» er det første norske tilskuddet til denne subsjangeren (om man ser bort fra  Filmjunkiene sin parodi «Blodrød Jul»). En film signert to filmskapere fra Vestnes: Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll.

Filmen handler om de tre vennene Per-Ingvar (Per-Ingvar Tomren), Magne (Magne Steinsvoll) og Eline (Eline Aasheim). En usannsynlig trio som forbereder juletiden ved å lage Krampus-masker og übergløgg.

Man stusser litt på hvorfor disse tre vidt forskjellige menneskene henger sammen. Hva har de til felles liksom? Men man kjøper det likevel. Mest på grunn av Per-Ingvar, en litt smådum, lavmælt fyr i rullestol. Man får følelsen av at det ikke finnes et eneste vondt gen i Per-Ingvar. Da jeg så filmen ville jeg ikke at det skulle skje han noe, ikke fordi jeg syntes synd på han, men rett og slett fordi jeg likte han. Ikke verst for amatørfilm å være!

På motsatt side av sjarmskalaen har vi Magne. En rappkjefta fyr med utprega Molde-dialekt. Han spyr ut fornærmelser til Per-Ingvar i ett sett. Det blir litt i meste laget, og kunne godt vært tonet litt ned. Det hjelper litt på at man litt uti filmen lærer at bak alle syrlighetene skjuler det seg en broderlig kjærlighet for Per-Ingvar hos Magne.

Men jeg savner å få vite mer om Eline og ikke minst hennes forhold til Per-Ingvar, for det hintes om at det er noe der. I hvert fall oppfatter/ønsker JEG at det er noe der. Blant annet er det en scene hvor han kjører henne hjem etter übergløggfesten på hans elektriske rullestol/motorsykkel. Det brukes opp mot 30 sekunder på et totalbilde av en bro i Vestnes hvor de kjører over.

Her hadde jeg ønsket meg nærbilder av de to på denne elektriske rullestol/sykkelen mens de smilte og lo litt og kanskje småflørtet litt. Dette hadde gjort det som skjer senere i filmen, så mye sterkere. SÅ VELDIG MYE sterkere. For man skal ikke være noe geni for å skjønne at det kommer til å skje noe med disse tre.

Første del av filmen brukes ikke bare på å bygge opp våre tre hovedkarakterer, men også morderen. En NAV-ansatt spilt av Tormod Lien, som misbruker sin stilling ved å bruke databasene på jobben for å velge sine ofre. En ganske skremmende tanke i seg selv. Det blir ikke bedre av at han oppsøker sine ofre i nissedrakt og utfører både voldtekt og drap over en lav nissesko, uten å blunke.

Der første del av filmen, i hvert fall delvis, greier å bygge opp våre tre hovedkarakterer synes jeg oppbyggingen av vår psykotiske morder faller litt gjennom. For å vise hvor mentalt ustabil han er har filmskaperne valgt å pøse på med jumpcuts og innklippsbilder av diverse fantasier han har i hver eneste scene han er med i.

Effekten fungerer bra når han er for seg selv og fantaserer om hva han skal gjøre med ofrene sine mens han drar´n av til bilder og fantasier han har om Eline. Det funker ikke like godt i situasjoner som man skulle tro han har full kontroll over den psykotiske siden sin, feks. hjemme hos familien og på jobben. Det blir bare forstyrrende og irriterende.

Inntrykket hadde blitt mye sterkere om den kun hadde blitt benyttet i situasjoner hvor han er alene og han fantaserer om hva han skal gjøre. Da hadde kontrasten mellom fasade og psykose blitt klarere. Det hadde vist at han hadde kontroll og dermed hadde det forferdelige han gjør blitt så mye sterkere.

For han gjør forferdelige ting med ungdommene i denne filmen. Vi får servert bøttevis med blod, og mye deilig, DEILIG gore. Alt fra halshugging, hamring av fjes, brekking av armer og bein til voldtekt med kniv. Sistnevnte til toner som uten tvil er sterkt inspirert av Riz Ortolanis klassiske «Cannibal Holocaust»-tema. Lystig musikk til grusomme ting som skjer på skjermen er et godt grep og fungerer like godt her som i Deodatos mesterverk.

Det er mye god musikk i «Christmas Cruelty», men desverre er det også en tendens at det dveles for mye ved musikken. Blant annet i introtekstene så spilles hele låta over bilder hvor våre hovedpersoner er på et utested. Vi ser de prate og ha det gøy, men vi hører ikke en eneste replikk. Ikke noe kontentum. Det blir litt kjedelig i lengden. Det er ikke SÅ gøy å lese credits.

«Christmas Cruelty» har et budsjett på imponerende 1,4 millioner kroner, noe som er usedvanlig høyt for amatørfilm å være. Filmskaperne har brukt sparepengene sine, spinket og spart og levd på nudler for å få gjennomført denne filmen. Det er hva jeg kaller dedikasjon!

Og dedikasjon er noe som gjennomsyrer denne filmen. På tross av typiske «amatørfilmsykdommer» som dårlig lyd og litt lange scener så er det tydelig at Tomren og Steinsvoll brenner for det de gjør, og det de mangler i beherskelse av filmspråket tar de igjen med bøttevis med sjarm. Og blod og gørr!

For det er på effektene «O´Hellige Jul» virkelig triumferer. KUN fysiske effekter, og veldig gode fysiske effekter attpåtil. I tillegg er filmen full av svart humor, relativt troverdig skuespill og mye god musikk.

Filmen inneholder en del stikk (pun intended) mot det offentlige. Hva skjer når de som er der for å beskytte deg ender opp med å skade deg i stedet? Det er nok av historier om mennesker som har fått oppleve nettopp dette, at det som de opplever som noe trygt og godt heller har blitt en fiende. Alle som har fylt ut et skjema fra NAV vet hva jeg snakker om.

«Christmas Crueltyl» er den beste amatørfilmen jeg har sett, og jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen til alle trash-elskere. Jeg gleder meg til å se hva gærningene i Stonewall Production greier å koke opp neste gang.

Denne omtalen ble opprinnelig publisert 14. juli 2014