Black Sabbath (1963)

Filmen består av de tre historiene: Telefonen, Wurdalek og Vanndråpen.
Første historie ut er telefonen. Der følger vi Rosy, som er en vakker kvinne som tjener penger på å gi menn glede. En natt får Rosy en telefon hun blir litt opprørt over. Mannen i den andre enden av linjen krever at hun tar av seg klærne. Stemmen høres også kjent ut, som en mann Rosy vet er død. I panikk ber hun venninnen Mary om å bli hos henne, men Mary har sin egen agenda med besøket…

Andre historie er Wurdalek. Grev Vladimir d’Urfe reiser rundt på landsbygda, og kommer over kroppen til en mann som er stukket i ryggen av en vakker dolk som han tar med seg. Men kroppen mangler et hode, så den kan ikke bli identifisert. Det viser seg at det hviler en en forbannelse over hodet og dette får følger for mer enn bare Gorca…

Den tredje historien heter vanndråpen. Den handler om en sykepleieren, Helen, som blir tilkalt til et gigantisk herskapshus for å forberede kroppen til en død rik kvinne. Det viser seg at kvinnen tilfeldigvis var en berømt synsk person som tjente mye på å snakke med de døde for sine klienter. Den døde hadde også store glorete smykker og ringer. Da Helen forbereder kroppen for begravelse, blir hun fristet å stjele en ring fra kvinnens avdøde finger. Etter å ha kommet hjem, blir Helen gal av lyden av dryppende vann i hele hjemmet. En natt full av galskap venter henne…

Dette er en film med forskjellige historier som angivelig er fra litterære kilder. I historiene står skrekk og død står i fokus. Filmen blir presentert av Boris Karloff, som også spiller en av rollene som Gorca i andre historie ut. Boris Karloff er med å knytte historiene sammen på artig vis. Filmen er snedig, friskt og klassisk utformet. Regien er ved Mario Bava som er en skrekkens mester. Den italienske og den amerikanske utgivelsen er så forskjellige at historiene ikke engang er i samme rekkefølgen. Effektene i filmen er ganske vellykkede.

I første historie finner du en kvinne som kan minne om en italiensk versjon av Audery Hepburn. Der ringer en person til det stadige, men det tar litt tid før en mystisk fremmed mann svarer i den andre enden. Det viser seg at den ene damen har en dobbeltrolle i historien. Denne historien leker litt med hva vi tror skal skje og mord kan luske rundt hver sving. Ellers er filmmusikken i dette segmentet er litt filmmusikkjazzaktig. Og du får ellers en ganske skremmende atmosfære.

I historien om Wurdalek handler det om vampyrer. Du får en klassisk historie som skrur seg mer og mer til. Helheten i filmen er basert på mørk atmosfære og mord. I bakgrunnen uler ulvene uler, det blåser storm i kastene og vi befinner oss langt tilbake i tid til en æra der hestene var fremkomstmiddelet nummer en. Musikken er mer dramatisk i andre historie. Du får en slags Sleepy Hollow-aktig filmsegment. Dette bærer preg av noen middelalderske scener på slutten som minner om det du får i eldre filmer alla Dracula og lignende klassisk skrekk.

I vanndråpen, som er siste historie ut er det nok en gang storm og uvær ute. Du får en ganske dyser atmosfære, som de andre historiene i filmen. Siste del er mer skremmende enn de to forrige med et nifst eldre herskapshus, der mye skremmende foregår i løpet av natten. Dette får det til å gå litt kaldt opp etter ryggen på deg og filmen er meget intens med sitrende spenning der man ikke vet hva som kommer rundt neste sving. Og selvsagt utvikler dette seg til å bli mer og mer spøkelsesaktig. Du får også se fluen som kommer hver gang ringen taes. Og spøkelset ser meget skremmende ut. Det blir også en overraskende og kreativ vri på slutten.

Filmen er ikke verst laget til å være en skrekkantologi og er laget i samme åndedrag som ‘Tales From The Crypt’ og ‘Creepshow’-filmene. Jeg synes også at Mario Bava gjør sine saker bra med ‘Black Sabbath’. Han har laget en helhetlig film som gir deg det rette dystre preget som du ofte leter etter i en god skrekkfilm. Og det er imponerende å se hvordan filmen klarer å underholde selv den dag i dag, selv om den er laget så tidlig som på 1960-tallet. Men jeg trekker filmen noe fordi jeg føler at filmen kunne vært sydd bedre sammen gjennom historiene og skallet rundt, men elsker effektene og da særlig den dukken som spiller liket i Vanndråpen, som er mesterlig utført. Derfor får filmen en meget sterk firer på terningen og en anbefaling om du liker skrekkantologi.

Denne anmeldelsen ble opprinnelig publisert på filmfront.no