Hellraiser (1987) – “En opplevelse hinsides alle grenser”

Regi: Clive Barker

Det er lenge siden jeg så denne filmen sist nå. Husker ikke så veldig mye detaljer fra denne skrekksaken. Mange setter denne filmen svært høyt som skrekkfilm. Jeg ble ikke overbevist i forrige gjennomsyn, men derfor gir jeg filmen en ny sjanse. Har også begynt å se en del mer skrekk enn det jeg gjorde før også. Noe som kan spille inn på inntrykket. Denne gangen virket det derimot som jeg så den med andre øyne og mer skrekk i bagasjen.

Filmen åpner med en stemningsfull musikk som i starten kan minne om Hjemme Alene filmene. Selve handlingen begynner i det vi får se en mystisk boks på et marked i østen. Mister Cotton legger en del penger på bordet for å skaffe seg denne eldre spesielle boksen. I det selgeren gir den fra seg, kommenterer han ta boksen, den er din, og det har den alltid vært. Hva selgeren mener med dette er for førstehåndsseere litt kryptisk, men man skjønner alt etterhvert som boksens hemmeligheter åpenbares.

Like etter får vi se Mister Cotton sitte i et mørkt rom med stearinlys rundt seg å fikle med kuben for å avsløre hva den er til. Frank Cotton svetter kraftig i varmen. Etter en stund trykker han på en hemmelig knapp på kuben. Da omorganiserer kuben seg og rundt ham begynner det å skje ting. Han hører det knaker i bjelkene og lys begynner å sive inn fra små gliper i veggene. Man merker at dette får Frank Cotton til å bli veldig nervøs. Han forsøker å sette kuben i en ny posisjon. Dette utløser en mekanisme skyter et slags lyn ut fra kuben med noen kroker som festes til huden til Frank. Krokene begynner å dra og Cotton skriker. Slik draes Frank fra hverandre i vill pinsel til kjøtt og skinn ligger igjen i ‘torturrommet’.

En stund senere kommer en rar skikkelse inn i rommet med menneskelignende kropp, men med huden oppdelt i ruter og med en nål i hvert rutekryss. Dette er en såkalt cenobit eller en form for demon eller lignende. Denne skikkelsen går bort og pusler ansiktshuden til Cotton samme og nullstiller kuben. Med en gang kuben er nullstilt blir torturkammeret borte sammen med alt blodet og gørret. Rett etter kommer Franks bror som er klar til å flytte inn i huset som Frank har oppholdt seg i.

Jeg må si at Hellraiser er bra brutal. For de som ikke liker blod, avrevet hud og ellers andre innvoller i fiktiv utfoldelse, er dette bare å styre unna. Undertegnede er nok litt avslepet med tiden og det skal mer til enn dette å sjokkere. For min del går grensen med torturporno alla Saw-oppfølgerne som jeg ikke skjønner helt vitsen med. Men Hellraiser har også en historie å forteller og fremstår som et svært særegent skrekkverk.

Scenen når Franks innvoller går gjennom gulvet og reiser seg opp på loftet er svært guffen og må ha vært vanskelig å skape. Det har seg nemlig slik at Frank forsøker å skaffe seg en kropp så han kan komme tilbake fra en annen dimensjon. Til det trenger Frank hjelp fra sin brors kone Julia som han tidligere har hatt et sidesprang med. Han trenger mer blod for å helbrede seg skikkelig. Det virker som om han ikke er fornøyd med å være død. Julia går svært langt for å skaffe til veie blodet og det involverer å lure menn opp på loftet for å drepe dem.

Filmen er overraskende vellaget. Clive Barker har skapt et horrorunivers som mangler litt sidestykke. Dette er mye mørkere enn mye annet som kommer fra skrekkverdenen. I forhold til en rekke B-film-klassikere fremstår dette som reine mesterverket. Vi får solide sminkeeffekter som nok må ha vært det ypperste som var å fremdrive i 1987. De er ikke veldig ulikt dem man finner i eksempelvis David Cronenbergs ‘The Fly’ som kom året før. Også ‘monsterne’ er bra skumle i denne filmen og er langt i fra ‘The Fly’. Filmen minner dog kanskje mest om ‘Nightmare on Elm Street’. Særlig de skremmende marerittscenene i filmen med tenåringsjenta i huset og mot slutten.

Om man er mer vant til eksempelvis historier fra virkeligheten alla ‘Ikke uten min datter’ som gikk som onsdagsfilm på TV-Norge, kan kanskje Hellraiser bli litt for alternativt. Man må se denne filmen i lyset eller mørket fra skrekkfilmdypet på 1980-tallet for å sette skikkelig pris på denne sorte perlen. Filmen er ikke veldig intens og man får flere skrekkpauser underveis. For noen virker nok linken mellom Julia og Franks nye gryende kropp litt absurd. Det er alt annet enn klassisk romantikk, eller er det nettopp det? For her er det åpenbart ikke utseende som teller, men bokstavelig talt Franks indre. Julia på sin side ser mer ut som en ond skruppelløs såpediva som nok kunne vært plassert lett inn i Glamour i dens glansdager uten at jeg hadde blunket.

Skuespillet er litt kjølig og mekanisk til tider, men så er det noe man ikke tenker så veldig mye over i en slik produksjon. Her forsøker man aldri å etterligne virkeligheten, men en mye sykere affære som tilfredsstiller den mer morbide delen av befolkningen. Hellraiser er jo også en bra skummel form for skrekkhistorie. For mange er det nettopp den ‘forbudte’ underholdningen, der man krysser grenser et normalt menneske ikke tørr på grunn av sosiale og etiske spilleregler, som virker som en magnet på oss. God underholdning skal være virkelighetsflukt og det er dette så absolutt.

Jeg liker vel ‘Nightmare on Elm Street’ litt bedre enn dette. Men også Hellraiser er en syk sak som flytter grenser for sin tid. En del av skrekkscenene er svært solide og visuelt mørkt tiltrekkende. Man får også noen paralleller til eksempelvis Ringu (The Ring) også, selv om det selvsagt er omvendt. Hellraiser er best når den pøser på med skrekkeffekter fra dødens dimensjon. Alt virker veldig gjennomtenkt og dette blir som en symfoni av skrekk. Man unner aldri noen å oppleve det samme som skjer i filmen. Som filmens hovedperson uttaler selv er dette ‘Dører åpnes til himmel eller helvete. Senobitene gir en opplevelse hinsides alle grenser. Smerte og nytelse, det maksimale’.

Konklusjon
Eventyrskrekkscenene er makeløse og i nesten bedre enn dem man finner i ‘Nightmare on Elm Street’, men så møter man enkelte områder i Hellraiser som ikke er litt tregere. Hellraiser begynner svært bra, og så bygger den seg sakte men sikkert opp mot slutten. Enden på visen er bra episk. Man får der litt flashbacks til eksempelvis slutten på ‘Ondskapens Hotell’ der Jack Nicholson er blitt gal. Jeg ruller en litt forsiktig femmer for en film som jeg på en merkelig måte omfavner i dette gjensynet. Det er rart at man kan være så likegyldig til filmen i forrige gjennomsyn og i neste er man nesten ekstatisk. Nå skjønner jeg endelig litt av hva fansen så i denne filmen. Jeg må innrømme at jeg også ble litt småskremt mot slutten, og da må jo denne filmen ha fungert ganske godt etter intensjonen. Filmen har en klar rød tråd gjennom det hele og har noen geniale elementer underveis. Klippingen er kul og måten filmen starter og ender på viser at vi har med en filmskaper som har mye å komme med innenfor sin sjanger.

Karakter: