Bredo Greve – Filmrebell (2014)

Regi:  Aleksander U. Serigstad – Utgivelse: DVD- screener

Jeg må ærlig innrømme at jeg aldri hadde hørt om Bredo Greve før jeg hørte at våre kolleger i Filmjunkiene hadde laget en dokumentar om den anarkistiske filmskaperen. Det tror jeg ikke jeg er alene om.

«Bredo Greve – Filmrebell» er dokumentaren om en filmskaper som knapt nevnes i norsk filmhistorie. En provokatør som utfordret og stilte kritiske spørsmål om samfunnet. En mann som var involvert i flere rettsaker og hvis filmer ble nektet visning på norske kinoer. En visjonær historieforteller som var langt forut for sin tid. Hvorfor har vi ikke hørt om Bredo Greve? Er han det sorte fåret norsk filmindustri ikke vil vedkjenne seg?

I dokumentaren får vi et detaljert innblikk i Bredo Greves karriere, fortalt av Bredo selv og de som jobbet med eller kjente han, som feks. Jan-Erik Holst, Kjell Billing, Per Haddal og Inge-Lise Langfeldt. Bredo Greve startet sin film karriere som assistent på flere av filmene til Nils R. Müller, en av de mest produktive norske filmregissørene noensinne, med hele 26 filmer på samvittigheten.

På 60- og 70-tallet ga Bredo ut en rekke kortfilmer, blant annet «Operasjon Blodsprøyt» hvor lyriker Jan-Erik Vold spiller en mann som febrilsk prøver å kvitte seg med et lik. Filmen er ment som en ironisk motvekt til militærkomedier som «Operasjon Løvsprett» og «Operasjon Sjøsprøyt».

Min personlige favoritt av Bredos kortfilmer er «Den fine pelskåpa di» som viser hvor jævlig pelsdyrnæringa faktisk er. Her slipper Bredo inn på en minkfarm, selvsagt under falske forutsetninger. Bildene vi får se «Den fine pelskåpa di» sjokkerer den dag i dag, nesten 40 år senere.

Bredo regisserte også flere spillefilmer i løpet av sin karriere. Han debuterte med «Heksene fra den forstenede skog» i 1976, som ble forbudt på flere kinoer. I dokumentaren får vi se Bredo aksjonere utenfor kinoen i Hønefoss, hvor han delte ut løpesedler og prøvde å få vist frem filmen på et utendørs lerret. Et av høydepunktene er en samtale Bredo har med en politimann. Nevnte politimann vil at Bredo skal avblåse aksjonen og stoppe visningen av filmen. Ansiktsuttrykket på denne forskremte politimannen er ubetalelig der han står og prøver å diskutere med Bredo så godt han kan. Dette er rett og slett fantastisk underholdning.

Bredo Greve er en fyr i hvert fall jeg har veldig sansen for. Han virker som en veldig likandes fyr. Han fremstår som en sympatisk, reflektert og veldig kul fyr. Nå skal det legges til at jeg er svak for outsidere, men jeg tør påstå at alle som ser denne dokumentaren elsker Bredo i det rulleteksten ruller over skjermen.

Det varmer et trash-hjerte at han bygde om leiligheten sin til et filmstudio, med lydstudio (lyddempet med eggekartonger), klipperom og det faktum at alle filmene hans er laget på minimale budsjetter. Og han gjør det meste selv. I «Filmens vidunderlige verden» gir han bokstavelig alt som skuespiller. Og da mener jeg ALT. Han har sex foran kamera, med kjønnsorganer og det hele i bevegelse. Bredo selv har ingen problemer med å fortelle om innspillingen. Tvert i mot humrer han i barten når han ser tilbake på hvor flau filmfotografen var under innspillingen av denne scenen. Han ble faktisk så flau at han gjemte seg under et teppe mens han filmet.

«Filmens vidunderlige verden» er Bredos oppgjør med den norsk filmsensur, hvor han trekker paralleller mellom vold og sex. Han peker på ironien ved det at det er greit å vise at ei kvinne blir drept på grafisk vis, mens sex, som tross alt er det mest naturlige i verden, er skittent og er noe som ikke kan vises på film. En problemstilling som er høyst aktuell den dag i dag.

Hans tredje spillefilm «La elva leve!» tar for seg Alta-aksjonen og blander dokumentaropptak med fiksjon, hvor Christian Vennerød (bror av Petter Vennerød, økonom og programleder i «Luksusfellen») spiller en reporter fra NRK. Filmen ble kritisert for denne miksen, og ble regelrett slaktet.

Etter «La elva leve!» kom Bredo med et par kortfilmer, før han trakk seg tilbake og flyttet til Sverige, hvor han den dag i dag dyrker sin hobby: Å bygge seilbåter. Han har som mål å bygge verdens raskeste seilbåt.

Regissør Serigstad har virkelig truffet innertier med denne filmen. Han behersler dokumentarsjangeren godt. Filmen er mesterlig fortalt, har god klipperytme og er rett og slett en nytelse å se. Bilde og lyd både sees og høres krystallklart ut. Gjennom hele filmen er fotografier, avisutklipp og faksimilier animert, noe som gjør det hele mye mer levende enn statiske bilder. All musikk i filmen er komponert av brødrene Ivar Nikolai Fallet og Alrik Fallet, og kler filmen som hånd i hanske.

Er du glad i en godt fortalt historie er «Bredo Greve – Filmrebell» en film du må få med deg. En regissør som ikke var redd for å provosere eller stille kritiske spørsmål. En filmregissør som Norge anno 1970 og 1980 ikke anerkjente. En historieforteller som var langt forut sin tid. Denne dokumentaren gir Bredo Greve den anerkjennelsen han fortjener. Endelig!

Karakter:

https://www.youtube.com/watch?v=Iit3MKSmoWQ