Basket Case 2 – Mer freaks og mindre spenningskurver

Du trodde kanskje Duane døde etter å ha sett første film? Neida, han er tilbake i full vigør. Filmen begynner med at Duane blir brakt til sykehus sammen med sin monsterbror etter et stygt fall ut av et motellvindu. Han trosser smerter og brukne bein og rømmer fra sykehuset sammen med sin monsterbror. De blir tatt inn i varmen av noen som kjenner til forhistorien deres. Det viser seg også at andre er som er som monsterbruttern. Vi blir vitne til hva som skjer når monsteret møter sine likesinnede. Det blir også litt drama ut av at en grådig kvinnelig journalist forsøker å gjøre et scoop ut av å bringe freaks frem som en attraksjonssak…

Med den første filmen relativt friskt i minnet satte jeg meg ned for å igjen dukke ned i dette bissare kurvuniverset. Jeg likte den første filmen overraskende godt og jeg hadde en del forventninger til at denne andre filmen ville gi meg en god stund den også. Hadde dog hørt at den ikke var like grom som den første filmen. Etter å ha sett slutten på første film, var det også litt spennende å se hvordan regissør Frank Henenlotter ville ta dette videre. Det er rett og slett mange veier å gå. Men noe er sikkert og det er at monsteret er ute av kurven og vi har god kjennskap til det etter å ha sett første film.

Som de ofte gjør i oppfølgere, begynner også Bascet Case 2 med en liten oppfriskning av slutten på den første filmen. Allerede der synes jeg at filmen begynner å dra det i feil retning, da jeg liker bedre at oppfølgere bør stå mer på egne bein og fortelle en ny historie. Eller hva med å bare fortsette uten å oppsummere? Det er mange måter å fortsette en filmserie på. Heldigvis er ikke denne gjentakelsessekvensen lang.

Effektene er faktisk ikke så ille. Monsterets utseende er litt oppgradert siden første film. Jeg får innimellom litt vibber til Peter Jacksons tidligere filmer der alt er fokus på det tekniske utformingen av monstre. Alt ser bedre ut enn i første Basket Case-film, men her blir det liksom litt for mye av det gode. Man kan også få for mye freaks og det gjør man, idet man nesten går lei av dem. På loftet i ‘hovedhuset’ er det nemlig monsterfreakfest som får elefantmannen til å fremstå som en sann skjønnhet. En av dem, som er størst i kjeften, synger til og med opera.

Det er mye hummer og kanari i denne filmen. Musikken i åpningen er mystisk og fin og ligner på en måte litt på den man finner i MicroProses X-COM / UFO-spill. Vi får se rare drømmer med en monsterfamilie som babler over sengen til Duane. Det blir til og med tid til en scene med massevis av dukker. Allerede der begynner mine tanker å gli til BBC-serien Malstrøm. Dukker kan ofte være veldig skumle og det har vi sett mange ganger på film som eksempelvis i Child’s Play.

Hvem er Doctor Freak? Det skal du få svar på her. Ifølge mytene hjalp hun til med fødselen av en gutt med 11 armer. Og tillegg jobber hun for freakenes rettigheter. Måten freakene oppfører seg på er imidlertid ikke like passende. De oppfører seg som overspillende mentalt underlegne stykker av kjøtt og blod.

Skuespillet er noe som trekker kraftig ned i denne filmen. Selv om dette er lagt opp som en komedie så faller man litt ut av det hele når skuespillerne snakker så kunstig og oppfører seg som like overspillende og karikert som syreskadde barne-TV-onkler. Dette kan bli for mye for noen og en hver, men situasjonen er heldigvis langt fra så skrøpelig anlagt som eksempelvis Troll 2. ‘Teaterskuespillet’ kommer mest til sin rett under Annie Ross’ forsøk på å skape horror når hun maner freakene til kamp etterfulgt av ond latter.

Dette forsøker seg også som skrekkfilm, men jeg kan ikke si at den fungerer så godt til det. Det blir langt mindre blod enn første omgang. Monsterbroren har en mental kanal i hjernen til Duane, og dette elementet blir også utforsket litt i Basket Case 2. ‘What’s in the basket?’. Vi får også høre den klassiske replikken fra første film til vill jubel fra undertegnede, men den kommer så alt for sent. Da er det alt for kort tid igjen av filmen for å gjøre ting godt igjen.

Det jeg likte med den første filmen var at den klarte å overraske meg og at jeg ble med på historien hele veien. Horrorscenene var også ganske ‘nasty’ til tider. Oppfølgeren er nesten som reine barnefilmen i forhold. Det tar lengre tid før denne andre filmen kommer igang. Alt blir også fortalt litt mindre engasjerende. Filmen oppleves som en god del seigere enn den første. Man tar seg selv i å kikke litt på klokken innimellom, særlig i dramascenene som blir brukt som bindeledd. Det hele blir litt for omstendelig.

Jeg liker litt av det jeg får servert her, men dette blir liksom en helt annen film i et helt annet tempo. Tankene og temaet om å lage en freakshowfilm, fungerer tidvis, men det blir rett og slett for mye av det gode i lengden. Eksempelvis får man en scene der ørten freaks tar av seg masken sin. Dette fungerer på første maskefjerning, men i lengden blir det litt kjedelig å få repetert dette såpass mange ganger. Man ser jo uansett freaken som skjuler seg bak masken på forhånd. Det er dog noe tankegods i filmen. Det går i stor grad ut på å akseptere seg selv og sin fortid. Deretter bør man også gjøre livet surt for de som forsøker å sko seg på andres ulykke.

Noen ting er også litt ubegripelige som da en fotograf sniker seg inn på loftet og begynner å ta bilder av freakene, og han merker at de kommer nærmere og nærmere og han bare fortsetter å ta bilder. Vel har jeg hørt begrepet at man blir stiv av skrekk, men vanlig oppførsel ville være å komme seg unna mens man kunne eller til nød bli og ta opp kampen. Man synes heller ikke det er naturlig nok når den eldre freakshowbusinessmannen jubler over å få sjansen til å la seg kjøpe med lovnad om masse penger.

Ting begynner å topp seg i en scene der ‘monsterbruttern’ går løs på en grådig journalist omtrent en time ut i filmen. Da øyner man muligheten til at dette kan utvikle seg i ‘riktig’ retning, men det er ikke før i siste krampetrekning dette kommer virkelig til sin rett. Slutten er kanskje det beste med denne filmen. Der får vi også presentert den sykeste scenen der ‘monsterbruttern’ får snøret. Duane møter også kjærligheten, men får seg litt av en turnoff i sengen. Det er disse siste sluttminuttene som gjør at man virkelig begynner å våkne litt igjen og Frank Henenlotter viser at han er den syke fortelleren som vi nærmest elsket i første avsnitt.

Konklusjon
Det tar også over 50 minutter før filmen får sin første scene som involverer vold eller blod. Og da får man også se svært lite gore i denne scenen. Det er veldig lite som bygger opp god stemning i denne andre filmen i forhold til den første. I så måte fremstår denne oppfølgeren bare som en skygge av originalen. Filmen består av to tre gorescener, en masse freaks og noen ørsmå kurvscener. Det virker nesten som om noen har holdt Henenlotter litt i tøylene slik at dette kunne bli en litt mer allmenn film enn den første. Jeg ruller en svak treer på terningen og bare en vag anbefaling til deg som bare må ha mer av Duane og monsterbroren hans. Ser ingen grunner til hvorfor man skulle begynne rett på denne andre filmen uten å gå via den mye mer vellykkede første filmen.

Karakter: