Regi: Renny Harlin
Freddy kommer tilbake og terroriserer Kristen, Joey og Kincaid i deres drømmer. Og som vanlig er Freddy litt utspekulert og bruker Kristens livlige drømmefantasi mot henne, og da hun drømmer om sine venner benytter Freddy sjansen til å drepe dem også. Det blir nå opp til Kristen og hennes venner om å finne en måte å gjøre opp med Krueger for å slutte marerittet…
Filmen åpner med et treffende sitat fra Biblen: “I opprivende, nattlige syn mens menneskene sov dypt. Skrekken grep meg, og jeg skalv. Redselen gikk gjennom marg og bein”. Filmen begynner med en som tegner med kritt på en steinhelle i mens en typisk 1980-tallslåt surrer i bakgrunnen der en dame synger om at hun ikke kan sove i natt. Dette er en meget tafatt sekvens som ikke tyder mye på skrekk og man kjeder seg i hjel allerede før filmen er i gang. Det var ingen sjakktrekk å ufarliggjøre stemningen i åpningsscenen med en sang som byr på alt annet enn skrekkinnslag.
Uinspirerende start
Det kommer seg noe da det viser seg at jenta tegner utenfor et skummelt falleferdig hus. Skumlere blir det når det mørkner og regnet begynner å pøse ned. En blond tenåringsjente kommer gående og bestemmer seg for å gå inn i spøkelseshuset. Tenåringsjenta viser seg å være Kristen Parker som vi ble kjent med i forrige film (men med en skuespiller som tolker henne). Hun kaller til seg Roland Kincaid og Joey Crusel, som også var med i forrige film, i drømmen. Det gjør hun fordi hun kjenner på seg at Freddy Krueger kommer tilbake for å hente dem. Dette skaper selvsagt dårlig stemning blant de unge Freddy-haterne.
Freddy er ikke like skummel
Etter forrige films opptur startet jeg denne oppfølgeren med stor optimisme. Men det kommer raskt til syne at dette aldri er i nærheten av noe toppfilm. Likevel er det litt sus i serken til tider. Vi får en alltid like velopplagt Freddy Krueger. Uten ham hadde dette falt helt igjennom. Han er like viktig som alien i alien-filmene. Men vi får også se at når Freddy er alene om å stjele showet, faller filmen litt igjennom. Han trenger selvsagt noen å duellere med, og når hans ofre er så tafatte her, føler man at det nerven er litt borte i filmen. Det trekker også litt ned at Freddy ikke ser like ekkel ut som i de foregående filmene.
Jason gjenoppliver Freddy
Det hele starter litt tamt. Vi ser ikke noe til Freddy Krueger, og vi lurer på hvordan denne filmen vil ta veien. Men det tar heldigvis ikke lang tid før den gamle kamphanen er ‘fit for fight’ igjen. Det skjer gjennom nok en søkt gjenoppliving av Freddy Krueger der selvsagt hunden ved navn Jason (Fornavnet til drapsmannen fra oppfølgerne til Fredag den 13) en pote med i spillet. Freddys første replikk er “You shouldn’t have buried me. I’m not dead”. Og etter dette kommer han på banen igjen og skaper frykt blant sine hjelpeløse ofre.
Tilfører ingenting nytt
Skrekksekvensene er skapt som variasjoner av ting vi allerede føler vi har fått servert fra før av i serien. Det vil si at vi befinner oss i fabrikklignende bygninger i alle drømmene. Jeg etterlyser litt nye omgivelser for drømmene enn disse fabrikkproduserte scenariene. Denne filmen fører seg inn i rekken over smørerier som er vanskelig å skille fra hverandre i ettertid. Filmen mangler litt særpreg og bringer null nytt på banen. Den er heldigvis bedre enn film nummer to i rekken, men det skal ikke så mye til å overgå den søvnige slasheren. Ting kommer seg noe i andre halvdel der man til og med får en scene med litt Japaninspirert enkel scenografi.
Skuespillet er nesten helt på bunn
Det er en god del daukjøtt med på laget her. Jeg må si at jeg så en del på klokken i mellompartiene mellom hver gang Freddy Krueger dukker opp på skjermen. Skuespillet er heller ikke det beste, og er med å dra ting ned i dritten. Manuset er noe rotete og uorganisert. Jeg kjenner at jeg bryr meg mindre og mindre om rollefigurene som bare er med for at Freddy Krueger skal ha en unnskyldning for å være til.
Regien klarer ikke å tilføre filmen så mye
Regien er med Renny Harlin. Han er nok mest kjent for å ha laget kjente filmer som Cliffhanger og Die Hard 2. Denne filmen er hans andre film etter debutfilmen ‘Born American’. Jeg må si at Harlin gjør en svært middelmådig innsats med denne tredje oppfølgeren til ‘Nightmare on Elm Street’. Men til tross for at Harlin skuffer litt her, så kan ingen ta fra ham at filmen ble en ubetinget suksess likevel. Denne filmen fikk nemlig den æren av å bli den mest innbringende slasheren på 1980-tallet.
Middelmådig slasher
Denne filmen er kanskje litt mer slasheraktig enn de foregående filmene. Man får en del blod og Freddy får virkelig brukt knivfingerhansken sin flittig. Elementet med at ingen rundt ofrene forstår hva som foregår er også her gjeldende. Det er ikke lett å argumentere med det overnaturlige. Men de kreative mordene får vi ikke se her. Mordene skal jo være spektakulære eller i alle fall varierte. Dette var mer slasher på det jevne.
Konklusjon
Jeg må si at jeg ble utrolig skuffet over denne filmen. Den føles alt for tam hvis man ser bort fra noe krutt som brennes helt mot slutten. Effektene er okei de, selv om ikke alle ser like bra ut den dag i dag. Men det som merkes mest er at man har brukt alt for kort tid på manuset. Man får en litt uinspirerende historie. Ikke det at slashere vanligvis har så bra historie, men jeg liker å berømme kreativitet, og det fikk man jammen ikke mye av her. Dette ble veldig lite handling og bare scener satt etter hverandre. Slik blir det dessverre ikke god film av.
Karakter:
