VHS-memories…..

«VHS-MEMORIES…». Skrevet av Lars-Erik Lie. 

Jeg er født i 1970 og var tenåring på 80-tallet, VHS-filmenes storhetstid. Dette er historien om min introduksjon til VHS-filmene og hvordan jeg opplevde den tida. Riktignok er denne historien i en sterkt  forkortet utgave, men den gir forhåpentligvis et lite inntrykk av hvordan jeg opplevde den tida… og kan være til glede for andre som husker den tida, eller for de som er så unge at dem ikke var født da, men lurer på ”hvordan det var”. Vel, slik som det her var det:

-Når jeg var en guttunge, på slutten av 70-tallet, hadde vi et svart/hvitt-tv i stua. Det var ÈN tv-kanal og det var NRK. ”Ordentlig” film var noe du du bare kunne se på kino, og det hadde vi kanskje råd til å gå på noen få ganger i året. NRK sendte kanskje et par tv-filmer i uka og det var det store høydepunktet for oss ungene på den tida.

Det fantes ingen mobil, ingen Ipad, ingen pc, ingen Mac, ikke noe internett, den eneste muligheten til å få inn informasjon om ting som skjedde i den store verden, var via nyhetssendingene på tv og radio, eller avisene.

Vi var sulteforet på informasjon og underholdning, og med unntak av de nevnte tv-filmene og kinofilm, så var tilbudet svært, svært dårlig… SÅ – da jeg var rundt 10-11 år gammel, så hørte jeg fra en kamerat at en kamerat av han igjen, hadde fått tak i noe som han kalte for ”Beta-videospiller”, og en rekke med filmer, bl.a. en Bruce Lee – film. På den tiden var dette spinnvilt kostbare saker, og videospillerne kunne koste kr 20 000,-. Kameraten fortalte etter hvert at han hadde sett både Dracula-filmer og zombie-filmer på Beta-spilleren. Misunnelsen spredde seg i den unge guttekroppen ja… hehe!

Tidlig på 80-tallet så begynte man å leie ut filmer på et par videohyller i elektroavdelingen i kjellern på Domus i Trysil Sentrum. Jeg har minner om flere fete VHS/BETA-covere på den tiden, bl.a. filmene THE NESTING og HOME, SWEET HOME. Blodige og kule covere, men selvfølgelig hadde de fleste 18-års grense, og vi som knapt var 10-12 år gamle fikk ikke lånt noe film der. Det ble med å gå der å beundre coverene og drømme og fantasere om hvordan filmene egentlig var å se på….

Etter hvert var det flere som begynte å leie ut videofilmer på ”Bygda”  (Trysil Sentrum). Fina bensinstasjon, Turistkiosken og Uncle Sam`s kom opp i tillegg til kjellern på Domus. Og i løpet av kort tid kom det også muligheter for å leie noe dem kalte for ”moviebox”. Dette var i praksis en VHS-videospiller, men uten opptaksfunksjon, dvs. en ren avspiller.  Dæven,  jeg maste nok høl i hodet på mor mi om å vi kunne leie moviebox og film nede på ”bygda”. Og lykken var UENDELIG stor den gang ho hadde råd til å låne film og moviebox en gang utpå høsten i 1985. Det var nemlig ganske dyrt husker jeg, og det var ikke så ofte vi hadde råd til slike utskeielser.

Men jeg husker den ENORME GLEDEN det var å rusle inn på Turistkiosken eller på Uncle Sam`s og se om dem hadde fått inn nye filmer der. Dette ble faste besøkssteder hver eneste gang man var på Bygda. Jeg MÅTTE innom der for å se på filmene, kikke på de kule coverene og forsøke å finne aktuelle filmer man kunne låne neste gang man hadde råd til å leie moviebox og film… Om modern skulle handle, noe som ho gjerne brukte flere timer på, så kunne jeg rusle i ro og mak i de forskjellige video-sjappene og kikke på filmcovere, drømme og fantasere om filmene…

Når vi først leide, så ble det gjerne 5-7 filmer på en gang, men leietiden var kun ETT døgn, så da hadde man 24 timer å se alle filmene på, og det klarte jeg greit. Som regel så jeg alle filmene to ganger før vi måtte levere dem igjen. Det var den reneste film-maraton hver eneste gang, men dette var en så stor glede for en tenåringsgutt på den tida, det var liksom det virkelig STORE det. Film var alt…

Jeg husker jeg skrev filmlister i ei stor bok. Der skrev jeg opp alle filmene vi leide på den tida, pluss de filmene jeg så på kino. Jeg har den boka fremdeles, og det ligger mange artige minner der…  Etter hvert så fikk vi omsider kjøpt vår egen VHS-spiller. Betakassettene forsvant fra butikkene, og VHS tok over alt. Vi hadde også noe som het VIDEO2000, men det hadde en relativt kort levetid i Trysil i hvert fall. VHS-formatet utkonkurrerte både Beta og Video2000, noe som vel egentlig pornobransjen hadde ansvaret for, da de «valgte» VHS-formatet fremfor de andre formatene. Da måtet resten av filmbransjen pent følge etter.

Uncle Sam`s, som egentlig var et gatekjøkken, tok etter hvert over mesteparten av VHS-markedet i Trysil, og fikk det desidert største utvalget av film. Turistkiosken hadde også en del filmer, selv om det ikke var det samme utvalget. Men på Turistkiosken så tok dem inn mange ninja-filmer, og det syntes jeg var stor stas, så jeg måtte alltid dit for å sjekke om det var noen nye ninja-titler der. Husker jeg så flere episoder i serien THE MASTER, der Lee Van Cleef spiller ninja-mester, i tillegg til en stabbel med Hong Kong – produksjoner fra ninja-trash-masteren himself, Godfrey Ho. På samme vis som utleie-video var et symbol for selve 80-tallet, så var også ninja-fimene det. Det kokte av dem på 80-tallet, og alle actionfrelste tenåringsgutter digget ninjafilmene! 🙂

Utover mot midten av 80-tallet så kom sensurdebatten og påstanden om at ”videovold” var skadelig. Jeg hadde jo konsumert store mengder «videovold», og visste jo at dette bare var tull, men politikerne kjørte igang stadig nye tiltak for å fjerne de råeste filmene, og resten ble ofte kraftig klippet. Vi som ville ha usensurerte filmer, måtte begynne å importere fra utlandet eller det ble å få tak i bootlegs, gjerne 3-4 generasjons kopi, så kvaliteten var mildt sagt ræva. Jeg var glad da jeg fikk tak på adressen til Cine City og Cult Videos i Holland, så jeg kunne begynne å importere selv.

Utleiebransjen levde greit en periode utover 90-tallet, men så dabbet det av. DVD begynte å ta over for VHS, og sakte – men sikkert, forsvant VHS-filmene fra markedet. I dag vet ikke unge folk hva VHS er for noe, dem kjenner ikke gleden eller forventningen vi kjente på 80-tallet, når vi gikk inn på utleie-sjappa for å se om det var kommet noe nytt. Dem kjenner ikke gleden ved å kikke på fete film-covere, og tenke på hvordan filmen egentlig er.. Nå kan jo alt lastes ned fra en eller annen torrent-nettside, eller det ligger gratis ute på YouTube, men hva slags glede er det i det?

Jeg husker når vi lånte filmer på 80-tallet, så satt jeg hele veien i baksetet i bilen hjem igjen, og leste og kikket på film-coverene. Det bruste i blodet og gleden var like stor som om det skulle vært Julekvelden. Ingen barn eller ungdom som vokser opp nå vil oppleve dette, og det er på mange vis ganske trist. På den tiden lærte vi å sette pris på de små gleder, bare det å SE et nytt film-cover, lese på coveret, se på bildene, bare DET ga glede.. det skulle ikke mer til..

Those were the days…. og de kommer aldri mer tilbake. Men minnene, dem har jeg – for alltid. 🙂