Frankenstein 1931 – Tidlig skrekk og sci-fi-klassisker

Frankenstein er en forsker som forsøker å lage en mann etter hans eget ønske. Filmen er igrunnen en veldig merkelig historie som berører både livet og døden på en helt spesiell måte. Det er ikke enkelt å si hva som skjer når man forsøker å leke Gud selv…

Før filmen får vi en snodig introduksjon med en vennlig advarsel. Det er mulig denne filmen kanskje var drøy kost på begynnelsen av 1930-tallet, men i dag er det ikke mange som føler det store ubehaget av å sette på denne uforglemmelige klassikeren, men om man lever seg maks inn i filmen så har denne filmen mye god gammeldags skrekk å by på.

Filmen er basert på den britiske forfatteren Mary Shelleys debutroman fra 1818. Boken regnes av mange som den første moderne science fiction-romanen og som den mest kjente monsterhistorien gjennom tidene. Sammen med en av de tre Robert Louis Stevensons ‘Dr. Jekyll og Mr. Hyde’ og Bram Stokers ‘Dracula’ er den også en av skrekkens største verk.

Filmen begynner med en begravelse. Gråten sitter løst hos alle de tilhørende rundt kisten som ligger i jorden. Men i mørket i skjul av gjerdet befinner Frankenstein seg med sin suspekte hjelper. Når alle har gått sniker de seg frem med spader og begynner å grave opp kisten med liket. På vei hjem finner de en hengt mann, som de kutter ned, men hjernen er ødelagt, så de kan ikke bruke liket. Hjelperen blir sendt ut på oppdrag for å finne en intakt hjerne, men han får dessverre bare med seg en av det litt unormale slaget.

Man har forsøkt å skape en del skrekkscenarioer her. Det slår meg at man har brukt mye tid på kulisser på gravlunden. Det er også skjelletter som skal hentyde på mannen med ljåen i enden av gravfølgescenen. Monsteret er også litt småskummel, men han hørtes mer skummel ut i filmen. Frankenstein selv er passe greit skildret, selv om monsteret stjeler nesten hele showet alene. Vi får også malt et bilde at den mindre smarte hjelperen med pukkelrygg og apegange.

Det å skape liv har lenge trigget nysgjerrigheten til menneskeheten, men det er store moralske skrupler med et slikt tema. For ikke lenge siden forsøkte man å klone dyr, og kanskje snart vil man komme langt nok i teknologien til å klone mennesker også. Mange steder er det ikke lov å klone mennesker. Noe kan ha med religion å gjøre og at man ikke skal tukle med skaperverket, men det er også å gamble med menneskeliv. Hvor går grensen på hva som er etisk akseptabelt?

I Frankenstein finner vi en forsker som klarer å gi liv til dødt vev. Han setter sammen deler av mennesker for å forsøke å skape et supermenneske. Det er her sci-fi-biten kommer inn. Det er mange eksempler i filmhistorien av at mennesker forsøker å lekt med å etterligne menneskelivet. I Metropolis finner vi roboten som skal erstatte et menneske, i Alienfilmene finner vi roboter som ser ut helt som mennesker og er med på oppdrag, i Steven Spielbergs A.I. får man servert en robot som lengter etter å bli elsket som en vanlig gutt, i RoboCop og Terminatorfilmene får man forskjellige Cyborger.

Bakgrunnen til historien fikk Mary gjennom en drøm hun hadde der hun så et vesen som fikk henne til fryse, og dette måtte selvsagt ha samme effekt på andre! Takket være Luigi Galvanis eksperimenter med å sende elektriske impulser gjennom en død frosk, fikk hun det bakgrunnsstoffet hun trengte for å støtte sin historie. Og dermed oppsto Frankenstein. I boken er det ikke så mye beskrivelser av hvordan Frankenstein skaper sitt monster annet enn at han forsker seg frem. I filmen får vi en uforglemmelig scene i filmen der Frankenstein bruker energien fra lynnedslag til å få liv i sin skapning via sin maskin.

Jeg har nylig lest boken og ville se filmen i nytt lys. Undertegnede elsker denne filmen, og boken var også ganske interessant lesning for en som både elsker sci-fi og er interessert i skrekkhistorien. Boken og filmen har en del forskjeller fra hverandre. Det første jeg legger merke til er at filmen har en litt annen begynnelse enn historien i boken. Navnene er også litt mikset sammen. Man har også valgt å endre måten man introduseres for Frankensteins store kjærlighet (Elizabeth). Også monsterets oppførsel forklares i filmen med at man bruker hjerne fra en kriminell mann. Og senere har man tatt seg en rekke friheter, bare hovedskjelettet fra boken er tilstede i filmen. Mer enn det skal jeg ikke avsløre for de som gjerne vil lese boken eller se filmen.

Filmen ble en gigantisk suksess og ble raskt en klassiker. I 1953 hadde filmen tjent inn over 13 millioner dollar. Dette gav grobunn for mange oppfølgere, igjeninnspillinger og parodier. Frankensteinfilmen forsøker å sjonglere med flere baller i luften samtidig. Det er ikke alltid at filmen treffer like bra. Dette var laget i en tid der lydfilmen var veldig ung. Men en del klassikerelementer er det blitt i filmen. I filmen er det noen store høydepunkter, men mellom dem er ikke filmen like altoppslukende. Man får superkjente replikker som “It’s alive!”. Det blir også en stemningsfull scene der man får se monsteret i live for første gang i filmen.

Man får litt sympati med monsteret i filmen, men i boken kommer sympatien man føler for monsteret enda tydeligere frem i lyset. Det er mye substans i filmen. Vi får se at det ikke er lett å være et monster. Ingen vil ha noe med det å gjøre og avskriver deg for de kjenner deg bare for hvordan du ser ut. Vi får også se at monsteret forsøker på sin måte å leve som ‘normalt’, men når man nesten bare møter motstand på sin vei, er det ikke enkelt. Hvordan ville du hatt det om du måtte leve i skyggene fra menneskene helt alene?

Boken er bygget opp som både brev og gjenfortellinger av det som skjer. Dette kan være et format som fungerer bra i bokform, men som er vanskelig å overføre til filmen. Filmen virker noe uferdig til tider. Det virker som om man kanskje har hatt litt for lite budsjett på filmen og derfor måtte simplifisere manuset. Men det man velger å vise i filmen er gjort på ganske klassisk vis. Boris Karloff er i alle fall den i filmen som gjør den mest ikoniske skuespillerjobben. Han blir monsteret og gjør en fantastisk tolkning av det gryntende monsteret. Det er ikke rart at han ble et kjent navn etter Frankenstein-filmene. Andy Serkis (Gollum / Apen Caesar) er på mange måter vår tids Boris Karloff.

Konklusjon
Det er veldig mye som er utelatt i denne versjonen av filmen. Jeg gleder meg til oppfølgeren (The Bride of Frankenstein) som også har brukt boken flittig og inneholder mye som denne filmen ikke rommet. Slutten er også ikke hentet fra boken og det virker som om det hele er litt raskt over. Likevel er det dette en film som er lett å bli litt glad i. Skrekken er rett og slett gammel og god og sci-fi-elementet er også på plass.

Omtalen ble opprinnelig skrevet for Sci-Fi-spalten til Filmfront.no

Karakter: