Huset (2016)

Regi: Reinert Kiil – Utgivelse: Another World Entertainment

Norge har ikke all verden med spøkelsesfilmer på samvittigheten. Og i haunted house-sjangeren klarer i alle fall ikke jeg komme på noen navn. Men Reinert Kiils «Huset» er her for å rette på akkurat det. Han har attpåtil laget en film som makter å gi en ny vri på det hele.

Handlingen i «Huset» er lagt til 2. verdenskrig, nærmere bestemt vinteren i 1941. Her møter vi et okkupert Norge, og 2 tyske elitesoldater har nettopp tatt til fange en norsk motstandsmann, etter et basketak som har latt kun disse 3 tilbake. Idet de prøver å finne veien tilbake til sin tropp, kommer et ugjestmildt snøvær over dem. Så når kart og kompass ikke ser ut til å jobbe på lag med hverandre, er de mer enn lykkelig for å komme over et ensomt hus i skogene rundt Skarnes.

Huset virker koselig nok, med varm mat på kjøkkenet, og fyr i peisen. Men det er merkelig folketomt der, og ting er absolutt ikke helt som de skal! Huset skjuler historier som aldri har sluppet taket, og som fortsatt sitter i veggene i de aller fleste rom. Noe lurer i de mørke kroker, og skremmer vannet av selv de garvede fallskjermjegerne. Snart skal de også oppdage at selv flukt ikke er en mulighet!

Reinert Kiil har fra før leflet med amatørfilm på gutteromsnivå. Hans debutfilm, «Hora», ble spilt inn på et null-budsjett, og fikk en del oppmerksomhet som den første, norske exploitation-filmen. Han fulgte raskt opp med «Inside the Whore», men selv om budsjettet og ambisjonene var enda høyere denne gangen, så laget ikke hans mockumentary-gone-slasher mange ringvirkninger. Denne gangen har han endelig fått i stand en produksjon som står mer i stil med visjonen. Vi snakker vel strengt tatt fortsatt om et minimalt budsjett sammenlignet med de fleste kinoaktuelle filmene der ute, men crewet her har i alle fall fått til maksimal uttelling for det de hadde til rådighet.

«Huset» er utrolig flott å se på. Den har en balanse mellom mørket i bildene, som skaper en klaustrofobisk stemning, og som hele tiden gir deg følelsen av at noe lurer i en hver krok, og de belyste delene av rommet, der handlingen er lagt. Men Kiil har også latt mye av handlingen foregå utenfor bildet. En skygge, en lyd, en spinnrokk som snurrer av seg selv i bakgrunnen. Så filmens lydbilde, og score er også viktig. Handlingen bygges opp sakte men sikkert, og jeg syns det er utrolig deilig å se en film som tørr å dvele, og å la uhyggen bre seg. Man trenger ikke å bli fortalt alt i klartekst, og filmens styrke ligger i det faktum at du sitter igjen med en del spørsmål når rulleteksten er omme. Gi meg lange, stemningfylte shots i stedet for jump-scares, any day!

Kiil har skutt blink med «Huset». Det er kvalitet i alle ledd, fra solide skuespillere til stødig kameraarbeid, og godt klipp. Filmens styrke ligger i en tvist i historien, og leverer noe jeg ikke kan huske å ha sett i en skrekkfilm før. Jeg har ikke lyst til å røpe for mye, men når filmen er ferdig kan det virke som alle de involverte har hatt litt forskjellige opplevelser av hva de egentlig har vært vitne til, samt at de nok aldri kommer til å bli ferdig med sin tid i Huset.

Den norske filmindustrien har greit med vind i seilene internasjonalt om dagen, med norske skuespiller og regissører som gjør det skarpt i Hollywood. Så til slutt vil jeg utrope Reinert Kiil til Norges neste håp på denne fronten. Han har endelig fått muligheten til å realisere seg på et nivå som gir han muligheten til å levere en film som ikke står tilbake for noe annet på verdensbasis. Et sterkt manus har blitt til en sterk film, og jeg gleder med allerede til å se hva han kan få lov til å levere neste gang.

PS: Pass også på å få med dere Episode 44, hvor vi intervjuet Reinert rett før festpremieren på «Huset», i Kulturkirken Jakob i Oslo.