Hercules in New York

Hercules in New York [1969]
Arnolds første spillefilm er en real kalkun

I en fjern fortid, da myter og historie ble til mystikk og gudene og menneskets primitive tanker holdt til på Olympos i det antikke Hellas, vandret en legendarisk helt rundt som en gud på jorden. Historien begynner hos de greske gudene. Der begynner Zevs å bli lei at Hercules alltid lager opptrinn. Det gjør at han blir så sint at han sender Hercuels til jorden for en liten lærepenge. Vi følger Hercules i på hans spesielle jordbesøk i New York…

Alt begynner nesten litt overkomisk i ‘himmelen’ med Arnold som snakker noe som knapt kan kalles engelsk. Han nærmest bare snøvler frem noen gloser. Arnold er pur ung i denne filmen. Han skal forestille Hercules og kroppslig sett er han mer enn bra nok rustet, men ellers har han ikke stort å komme med når det både gjelder å levere replikker og spille skuespill.

Produksjonen virker svært amatørmessig på flere plan. For det første er skuespillet i enkelte roller svært tafatt og nesten ufrivillig komisk. Lyden er også horribel. Vi hører det som sies, men nivået på lydene ellers i bildet varierer opp og ned i styrke. Også klippingen av lyd fra en scene til en annen er alt for brå og passer sjelden helt inn. Det er også mange forskjellige type lyder i en og samme scene fra de forskjellige kameraene. Og selvsagt brukes også rask film i biljakter og til og med på hester med vogn. Thememusikken er greskinspirert og passer ikke helt inn i filmen, annet enn selve tanken var at gudene er fra Hellas.

Hercules slåss selvsagt og måler krefter med de fleste menn han møter på. Slåssingen ser dessverre veldig amatørmessig ut og er elendig koreografert. Vi får også se når Hercules mister sine superkrefter. Disse scenene er noe som gjør filmen så dårlig at den faktisk er litt underholdende likevel. Dette er med andre ord en skikkelig kalkun av dimensjoner som med det rette trashpublikummet kan bli en skikkelig joker.

Det er også en scene der Hercules tar taxi. Den store taxisjåføren som må selvsagt forsøke å banke Hercules når han ikke kan betale. Vi vet alle hvordan det kommer til å gå. Og som om det ikke var nok så vipper Hercules også taxien på hodet. Det blir også moro når Hercules skal vise proffe utøvere at han kan bedre enn dem i diskos, spyd og lengde. Scenen der Hercules slåss med en bjørn er hysterisk komisk. Jenta som er med Hercules skriker i bakgrunnen når Hercules banker mannen i litt for billig bjørnekostyme. Denne scenen lyser fake lang vei. Bare måten bjørnen beveger seg på er veldig unaturlig og får meg til å le.

Manuset er svært enkelt med en vanvittig teit utgangspunkt for en film. Hercules passer egentlig ikke inn i New York på slutten av 1960-tallet, men jeg har sett tynnere konseptet enn dette på film. Vi får en buddyfilm der den middelaldrende Pretzie med alpeluen mot alle odds blir venn med Hercules i New York. Pretzie blir Hercules guide til livet på jorden. Han som spiller Pretzie (Arnold Stang) er svært energisk i sin rolle og kan faktisk minne litt om Woody Allen på flere vis, selv om Stang nok ikke er like dyktig i alt han foretar i denne filmen.

Konklusjon
Som film er dette ikke stort å skryte av, men filmen er likevel litt underholdende på sitt trashmessig vis. Det er ikke alt jeg liker med denne filmen, men det er alltid kult å se Arnold på film, selv om han ikke skinner så mye i dette som er hans aller første filmrolle. Jeg hadde forventet noe i klasse med Conan, men dette ser ut som om det er laget bak vedskjulet til bestefar i forhold til den første Conanfilmen, som er bra kul. Dette er virkelig en joker i fra trashdypet og for det rette publikumet kan dette bli en vinner. Jeg triller en ener på terningen, men det er kun fordi filmen er såpass dårlig laget i alle ledd at jeg ikke kan rettferdiggjøre noe høyere av respekt for andre filmer jeg vurderer på lik linje. Men filmen skal ha litt skryt for at den er så dårlig at den blir ganske så moro å se likevel.

Karakter

https://www.youtube.com/watch?v=mvhfdZz9AuU