Regi: Tony Randel

Med den første Hellraiser-filmen friskt i minnet tok jeg fatt på den andre filmen i serien. Hellraiser 2 har jeg aldri sett før, derfor var jeg veldig spent på den. Håpet lå hele veien på at filmen skulle klare å levere noe i nærheten av den galskapen man fikk i første film. I begynnelsen overbeviser filmen ikke helt. Det er litt smårotete, men så kommer det seg heldigvis etterhvert.

Filmen begynner starter med replikken som vi husker så godt fra den asiatiske handelsmannen: “What’s your pleasure sir?”. Like etter får man se rollefiguren Frank Cotton, som forsøkte å komme seg fra helvete til livet igjen med alle midler i første film, i torturkammeret. Hans niese, Kirsty, kom også inn i det fatale spillet om evig pinsel. Hun forsøkte å kjøpe seg ut av redsellabyrinten, og klarte å lukke portalen til den mørke dimensjonen. Dette er for de som har sett den første filmen en liten oppsummering fra første runde med Hellraiser. Ikke så veldig uvanlig måte å begynne slike oppfølgere i skrekkfilmverdenen.

I den første nye scenen ser vi en britisk kaptein som leker med kuben i kryssingen mellom 1920 og 1930-tallet. Når han klarer å aktivere kuben åpnes den. Ut av kuben skytes kjettinger med kroker på som festes til huden hans. Gjennom smertetortur forvandles han inn til en cenobite-demon med huden i ansiktet rutet og en spiker i hvert kryss. Dette er med andre ord den kjente cenobiten fra Hellraiser-universet kjent som ‘Pinhead’.

Men så tilbake til nåtiden i filmen. Kirsty er på et mentalhospital. Hun blir der avhørt om likene som de finner hjemme i Cottons familiehus. Men hun har problemer å forklare hva som har skjedd på en naturlig måte. De har funnet en madrass med masse blod på som stammer fra Kirstys stemor. Kirsty skjønner hva som kan skje og ber på sine knær om at madrassen må destrueres så ikke Julia kan komme tilbake. Hun forteller ting akkurat som de er, men hennes beretning om portaler til helvete og folk som kommer tilbake fra de døde, faller ikke i god jord.

Man kan alltid spørre seg hvorfor skrekkfilmer er så glad i mentale institusjoner. Kanskje svaret ligger i at grobunnen for at ‘skrekkfilm fantasiene’ kan dysses ned. Hva er fantasi og hva er virkelighet? For de typiske mentalpasientene på film er det ofte en hårfin balanse. Det verste for dem er å ikke bli trodd. Enten det gjelder fordi en demon, Jason, Michael Myers eller Freddy Krueger hjemsøker dem på forskjellig vis. I denne filmen får vi se at Kirsty sliter med etterdønninger av hva hun har opplevd. Hun hjemsøkes i mareritt og ønsker for all del ikke å ende i helvete en ekstra gang.

Det er litt rart hvordan man ønsker å fremstille dette mentalhospitalet. Serlig kjelleren der det er konstante skrik til en hver tid og heten damper og rørene lekker. Legene er av den veldig snåle sorten som utfører eksperimenter på pasientene. Dette minner litt om en hvis Doktor Mengele i konsentrasjonsleirene. Det blir i alle fall bra blodig da ‘Mengele’-legen gir pasienten sin en kniv imens han har hallusinasjoner om mark på huden sin. Vi får også en scene med hjernekirurgi. Dette er selvfølgelig bare for å sjokkere og gi oss det samme ubehaget som eksempelvis Saw-filmenes oppfølgere nesten utelukkende består av.

Denne andre filmen har litt mindre driv i begynnelsen enn den første filmen. Det tar litt tid før galskapen begynner å ta form. Kirsty klarer å rømme fra mentalsykehuset via en mer sympatisk lege som vet at hun snakker sant. Hennes første ønske er å redde sin far og det vil hun oppnå med å igjen åpne portalen til helvete for å kjøpslå med demonene. Forstå det den som vil? Hva er motivasjonen hennes for å gjøre nettopp dette er svært vag i mine øyne. Noen vil kanskje møte sine verste frykt for å temme den, men er noen virkelig villig til å risikere så mye? Det mest naturlige er vel at noen ønsker å stoppe galskapen. Det samme har vi jo sett i eksempelvis ‘Nightmare on Elm Street’, bare at der har de involverte mindre å tape ofte.

Det er også mye galskap i denne andre filmen, men ting er ikke like solid som i første omgang. Litt kult er det at man får mer av forhistorien til kuben. Vi får også se Kirsty forsøke å orientere seg i den andre dimensjonen. Dette er også hakket mer dystert og mørkt enn selv Freddy Kruegers mareritt. Selve demonskrekkeventyrscenene er selve høydepunktet i denne andre Hellraiserfilmen. De gir et dystert skue av hva som kan befinne seg på den andre siden, om man tror på slikt. Dette er i alle fall totalt forskjellig fra det Lilli Bendriss formidler i ‘Åndenes Makt’ på TV Norge.

 

Man får også litt Saw paralleller her med torturscener, men i Hellraiser er illusjonene om tortur av menneskekroppen ofte mer blodig og mindre troverdig. Denne andre Hellraiser-filmen som den første er åpenbart laget for de mer voksne og morbide seerne. Dette er på en måte hardcore-versjonen av ‘The Ninth Gate’ fra 1999 med Johnny Depp. For de som vil ha litt skrekk for ‘viderekommende’, er dette en fin film å begi seg ut på. Den er selvsagt best om du har sett den første filmen først.

I fare for å gjenta meg for mye, vil jeg i dette avsnittet avrunde anmeldelsen med en liten konklusjon. Hellraiser 2 innfrir litt av forventningene jeg har til den. Den er et godt hakk ned fra første film, men likevel er det nok å gripe fatt i til å bruke tid på filmen. Jeg ruller en svak firer på terningen og en liten tommel opp for Hellraiser 2, selv med ny regissør. Slutten er som i første film det beste med denne filmen. Der får vi en masse ‘stop motion’ animasjon og en del ‘monstre’. Alt passe solid gjennomført. Føler denne andre filmen ble som en mer voksen versjon av en ‘Nightmare on Elm Street’-film.