Fritt Vilt (2006) – Norsk slasher på sitt beste!

Regi: Roar Uthaug

Noen unge venner og kjærester drar på påskeferie i fjellheimen. Men i de uberørte fjellsidene skjer det en ulykke og et beinbrudd skaper problemer. Og når de ikke kan ringe etter hjelp på grunn av ingen dekning må de finne en annen løsning. Men i ettertid så skulle de ønske at de ikke hadde funnet dette nedlagte høyfjellshotellet. Det viser seg at det har vært stengt i 30 år, men til tross for det viser det seg at de ikke er alene og det blir en blodig erfaring for dem alle. Det blir kampen for å ikke ende som iskaldt bytte…

Når man snakker om slasher så er det jo bra å trekke frem Norges store slasherserie, nemlig ‘Fritt Vilt’. Dette var filmen som tok Norge med storm da den kom. Jeg husker godt da jeg så denne filmen på kino. Det var en oktoberdag tilbake i 2006. Jeg hadde ingen forventninger til filmen og synes den var utrolig bra. I ettertid har jeg også sett filmene som denne filmen henter sin inspirasjon fra og da ser jeg at her har man gått grundig til verks når man skulle lage denne flotte slasherfilmen.

Gutten som ble utsatt for et kaldt mareritt
I åpningsminuttene ser vi en gutt som løper for livet i snøen. Han er kald og skadet i ansiktet. Rett etter får vi se avisutklipp fra en eldre avis der den samme gutten er avbildet og savnet. Foreldrenes versjon er at sønnen gikk ut for å leke og kom aldri tilbake. Vi ser at gutten faller ned i et hull i bakken og at noen skufler snø over ham.

Påsken står for døren
I påsken reiser nordmenn opp på fjellet for å leke seg med snøen og slikke sol. Hver fjerde Nordmann gjør i alle fall dette i følge filmen. Og når så masse folk drar til fjells blir det også mer skader og leteaksjoner enn ellers. Fjellet kan være farlig når uhellet eller uværet overrasker deg. Et beinbrudd kan bli katastrofalt om man ikke får hjelp i tide. Grunnen til at jeg nevner dette er at filmens intro innlemmer en rekke nyhetsklipp fra NRK med tema om savnede folk i fjellet.

Ut på tur, aldri sur…
Filmens egentlige handling starter med at noen venner er på vei til høyfjellet for å stå på stå på snowboard. Noen av dem er kjærester og stemningen er svært leken dem i mellom. Det viser seg at disse ungdommene skal ta seg opp på fjellet for å finne en barskere løype enn den man finner ved heisene. De føler at det er noe eget med å være de eneste folka i løypen og ha fjellsiden for seg selv. Lite vet de om det som venter dem.

Nydelig natur blir snudd til deres verste mareritt
Alt er fryd og gammen og været er bra. Alt ser ut som det skal bli en topp tur. Vi får nydelige bilder av flott norsk natur. Fjellheimen og fotoet bergtar deg. Det er ikke rart at denne filmen også fikk fans utover Norge. Men så skjer det som ikke skulle skje på vei nedover fjellsiden. Et bein brekker og det danner utgangspunktet for resten av filmen. Det er til og med ikke dekning på mobilen og vennegjengen må ty til mer drastiske tiltak. De tar seg ned til et nedlagt høyfjellshotell og overnatter der. Det var en stor feil. De er nemlig ikke alene der. Noen jakter på dem og de er med det blitt fritt vilt.

Behandler sjangeren med respekt
Man merker hele veien at det er hint og vink til eldre slashere. Og de typiske slasherreglene er også på plass. Hvem vil overleve? Det er det bare filmen som gir svaret på. For de som har sett oppfølgeren er det nok ikke noen hemmelighet hvem det blir. Det er bra driv i filmen og alt er gjort uten noen dødpunkter. Spenningen bygges oppp og man øyner det store klimakset vil komme helt mot slutten. Selv musikken er litt småinspirert av Halloween. Ellers er musikken inspirert av 1970-tallets norske slagere. Her får vi ‘La meg være ung’ og ‘La oss leve for hverandre’ og mye mer som vi kjenner uten å ha opplevd tiden selv.

Klassisk oppbygning
Det er en nærmest perfekt oppbygning i filmen. Alt føles så klassisk som de virkelig store gutta i klassen. Jeg tenker selvsagt på Halloween og Fredag den 13. Det er noe med mystikken rundt filmen som gjør at filmen får en ekstra dimensjon. Nå skal ikke jeg foregripe begivenhetene, men denne filmen virker å ha noe mer naturlig univers enn de sterkt overnaturlige ‘besteforeldrene’ til denne filmen. Men snømaskemorderen er på plass og han har selvsagt ishakke som slashervåpen. Det er kult at det går lang tid i filmen før man ser glimt av morderen. Men likevel får man glimt og kameraføringer som tydelig indikerer at det ser ut som om noen iakttar ungdommene.

Sulten regissør med sans for detaljer
Regissør Roar Uthaug gjorde en genistrek da han skapte Fritt vilt. Det hele er gjort på norsk men med en gjennomført solid amerikanskinspirert fortellerteknikk. Humoren er også på plass. Det er en fin sjarme og stemning i filmen frem til alt endres av den fryktfulle morderen som går løs på dem. Scenografien er fantastisk og like mørk og gyselig som om den skulle være laget av Pål Slettaune (Naboer). Uthaug klarer virkelig å bringe frem frykten i oss. Mitt hjerte gjorde i alle fall noen hopp i kinomørket første gang jeg så filmen. Filmen viser seg også å ha detaljene på plass slik at den også fungerer for gjensyn, selv om den alt gjør sterkest inntrykk første gangen da man ikke vet helt hva som venter.

Skuespillerprestasjonene er svært solide
Rolleprestasjonene er også over det man vanligvis får i slashere. Ingrid Bolsø Berdal gjør en fantastisk rolle og viser seg tilliten verdig. Det samme kan sies om de andre rollene selv om det er jentene som gjør det best med Ingrid Bolsø Berdal i spissen og en ellers alltid like solid Viktoria Winge rett bak. Av gutta er det Rolf Kristian Larsen som gjør den mest minneverdige rollen. Han spiller Stavanger-sjarmklumpen Morten Tobias.

Konklusjon
Dette var en utrolig solid sjangerfilm. Nesten rart at man kunne få til noe slikt i vesle Norge. Regissør Uthaug gjør også sin debutfilm her og han viser at han kan sin slasher. Jeg tror ikke man kunne klart å lagd en bedre film innenfor et norsk budsjett. Derfor velger jeg å honorere filmen som er mesterlig fortalt, selv om den ikke kaster noe revolusjonerende nytt inn i sjangeren. Konseptet er dog passe kult og når man først skulle lage en norsk slasher så føles valget på den norske fjellheimen som bakteppe helt perfekt. Slashere skal jo forgå på et avgrenset område der det er vanskelig å komme seg bort fra morderen, og denne filmen innfrir virkelig der. Stemningen er også helt elektrisk til tider med solid lyd og guffent bilde. Slutten sitter jo også som den skal. Med andre ord, er det ikke mye å trekke på her.

Karakter: