Farlig Rase (Species)

Farlig Rase (Species) [1995], Anmeldt på DVD Sone 2

Dette er en sci-fi-grøsser som jeg husket som bra saker. ‘Farlig Rase’ var en film jeg hadde veldig lyst til å se på kino da den kom, men fikk ikke fingeren ut. I ettertid har jeg sett den en gang for en god del år tilbake på VHS. Nå tenkte jeg det var på tide å se hvilket potensiale som ligger i filmen. Husket også svært lite av filmen, og det var kanskje like greit, for dette var nemlig ikke førsteklasses hele veien.

Herligheten åpnes med at vi får se stjernehimmelen og en antenne som lytter på rommet imens filmen viser oss hvem som er med på produksjonen av filmen. Selv om Ben Kingsley er en stor stjerne var det ikke han som fikk meg til å glede meg mest. Produksjonen har nemlig fått med seg legendedesigneren H.R. Giger som laget monsteret i Alien. Han står for design av romvesenet og det ser veldig tøft ut som det også gjorde i Alien, men der stopper mye av denne filmens store styrker.

I 30 år har verdens sterkeste radioteleskop gransket himmelen i håp om å finne fremmede sivilisasjoner. Prosjektet kalles S.E.T.I. – Studier av Ikke-Jordisk Sivilisasjon. Vi blir først med inn i Den Amerikanske stats laboratorier i Utah. Der våkner en omtåket jente til livet. Det er åpenbart at hun ikke vet hva som foregår. Hun lever inne i et glassbur. Like etter gasses hun med gift. Det liker hun så dårlig at hun mobiliserer alle krefter i kroppen og knuser glasset i buret sitt og løper ut av laboratorietlokalene. Hun kommer seg raskt over de høye piggtrådgjærene imens alarmen uler og militære tropper, hunder og et helikopter er etter henne.

Jeg digger hvordan denne filmen begynner uten å fortelle oss noe særlig. Det gjør at man som seer er med på alt som skjer i filmen og blir fortløpende matet med info om situasjonen og det som skjer. Man registrerer raskt at jenta er spesiell. Hun er rask som få, kan hoppe ned fra store høyder og har voldsomme krefter. Hun har et perfekt utseende som en liten og sjarmerende jente. Med dette ytre får hun uante muligheter til å blende inn i verden.

Vi blir tatt med på et reise ut i verden der vår unge jente opplever hvordan alt henger sammen. Hun går også over i nyere stadier underveis som gjør henne ny og eldre. Gjennom en kokong blir hun en ung dame med former. Når hun lukker øyene ser man sekvenser av mareritt. Der får man se noen utenomjordiske skapninger med tentakler. Senere får vi også se et hodeskalletog og meitemark som gjennomborer ansiktet hennes. Filmen beveger seg med disse scenene over i skrekkfilmland. Vi får også se en del mord der jenta gjør det av med blant annet en uteligger på brutalt vis.

Et team på fire mennesker blir tilkalt av prosjektleder Xavier Fitch. Det består av ematen Dan Smithson som føler alt veldig sterkt, antropologen Steven Arden, molekylbiolgen Laura Baker og menneskejegeren Preston Lennox. For min del kunne man med fordel kuttet ut denne ematen som virker å ha greie på alt mellom himmel og jord. Han gjør at denne filmen beveger seg mer over i det alternative i form av det man møtte i TV Norge-serien: ‘Fornemmelse for mord’, bare at han faktisk klarer å føle hva denne jenta føler og opplever. De andre folka kan jeg skjønne at man noenlunde trenger, men det irriterer meg at alle trer inn i fagfelt de ikke har grunnlag for å kunne mestre fult ut.

Filmen dreier seg om menneskelig romforskning som har endelig fått kontakt. En vakker dag kommer det en respons, nærmere bestemt av en DNA-kode og en forespørsel om å forbinde den med vår egen. Doktor Xavier Fitch (Ben Kingsley) utfører operasjonen, og resultatet blir den vakre kvinnen «SIL» (Natasha Henstridge). Gradvis utvikler hun seg i en lite hyggelig retning, og oppfører seg mer og mer som et monster fra det ytre rom. Dette er bare begynnelsen, for hun har en helt egen agenda.

Dette blir en ny form for romvesen som kommer til vår verden. Konseptet er også svært lovende, men filmen har mye å gå på for å perfeksjonere presentasjonen. Den nye skapningen Sil har en helt egen måte å oppføre seg på. Hun er veldig intelligent og dette bruker hun til det fulle sammen med sine mange overmenneskelige evner. Filmen skildrer henne på en måte som man forstår henne. Dette er et ganske smart trekk, da det er henne vi studerer. Sil blir litt av en playboy som liker å vise seg frem naken. Hun er jo bare ute etter å pare seg, men selv om denne unge damen ser prefekt ut i formene er det ikke alle som vil ha barn første kvelden…

Det er dog mange ting som irriterer meg med filmen som at menneskejegeren tar på seg oppdraget med å skifte kamera i det farlige laboratoriumet. Det ender som det må gjøre på film, med katastrofe da han mister skruen til lokket til isolatet der en ny celle befinner seg. Selvsagt begynner cellen å vokse i et rekordtempo som gjør at det byr på problemer. I andre scener igjen har personene hele tiden på følelsen at ditt og datt skjer. Det får da være grenser til å føle hva som skjer bak lukkede dører i rom de ikke er tilstede i.

Dette er bra severdig, men har den del ting som trekker ned. Dialogen er en vits og rollefigurene er hule som et tomt skap. Den jeg faktisk følte mest sympati for er skapningen Sil som forsøker sitt beste på å overleve på sin egen måte. Uten denne hoderollefiguren hadde dette vært av null verdi. Scenene med henne er de som trekker filmen opp. Alt det andre ‘bullshittet’ kunne jeg klart meg uten. Med litt omskriving av manus, kunne dette nok blitt en toppfilm, men det er dessverre ikke tilfelle med denne versjonen. Dataeffektene er heller ikke stort å skryte av. Det er nemlig merkbar kvalitetsforskjell på dem og de scenene der man bruker ekte designerdokker eller lignende.

Konklusjon
Man tenker underveis at jenta (Sil) forhåpentligvis har noen svake punkter, men jeg lurer på hvorfor. Hva er logikken at noe kan stoppe henne når hun kan hoppe igjennom en ståldør og regenerere skader på få sekunder? Dette blir nesten litt som en filmen i lightversjon av terminatorslåssing bare at jenta ikke har noen jevnbyrdige å leke med. Som sci-fi, begynte dette meget bra (utenom empaten). Men så utvikler det hele seg til bare nok en monsterthriller, dog med ny vri, men det hjelper ikke nok. Jeg småkjeder meg nesten litt på slutten. Man lurer litt på hvor dette vil ende? Og plutselig er det over med den mest standardslutten du kan tenke deg. Alt i alt var filmen grei å oppleve på nytt, selv om den dessverre utnytter lite av sitt sanne potensiale. Det hele mangler en del driv og er ikke spennende nok til å overbevise deg om at dette er en storfilm, selv om ressursene som er brukt burde tilsi at dette burde være kvalitet nok.

Karakter:

[Omtalen ble opprinnelig skrevet for Sci-Fi-spalten til Filmfront.no]