Basket Case – En bisarr liten rakker!

Regi: Frank Henenlotter

Imens Killer Kast-gutta fra Calcutta (Jørgen og Chris) er på Oslo Fright Fest, sitter lille Pål tilbake i Bergen og trøster seg med skrekkfilmen Basket Case. Det var en film som var helt annerledes enn ventet. Attack of the Killer Kast løfter frem en del trash, men det viser seg at det også er overraskende mye bra også blant titlene de legger sin elsk på. Jeg kan anbefale Basket Case til alle skrekkfilmfans, og ellers de som liker filmer som virkelighetsflukt og ikke på død og liv må ha alt så ‘troverdig’.

Da jeg vokste opp var Basket Case bare en svært fengende sang fra Green Day. Sangen var en stor internasjonal hit som nådde helt opp på andreplass på VG-lista. Men etter å ha oppdaget filmen, som ikke har noe med sangen å gjøre, ble det helt klart at det er en ny Basket Case-konge i byen. Den er laget i 1982. Da jeg bare var to år gammel og ikke muligheten til å oppleve denne lille skrekkgodbiten. Jeg hadde hørt om filmen fra noen år før jeg nå endelig så den, men det var ikke før gutta i Attack of the Killer Kast snakket så varmt om den at jeg endelig la den i handlekurven.

Jeg må si at jeg satt som en liten unge på julekvelden da jeg skulle se denne filmen. En film, jeg ikke visste nesten noe om på forhånd, var lagt i DVD-spilleren. Nå gjaldt det bare å suge inn inntrykkene. Personlig var jeg ikke så veldig glad i skrekk, men har fått mer og mer sansen for det ettersom jeg har begynt å pløye gjennom skrekk-klassikerne. Kanskje en gang vil skrekkfilmen kunne utfordre sci-fi-filmen som min ynglingssjanger? For meg er film veldig viktig. Det er det som holder meg oppe i hverdagen. Det å få forskjellige inntrykk og leve seg inn i andre verdener som jeg aldri ville opplevd ellers.

Etter en sikkert alt for lang introduksjon vil denne anmeldelsen nå kun holde seg til sagen og det er filmen Basket Case fra hånden til regissør Frank Henenlotter. Filmen åpner med at vi får se et typisk amerikansk hus en nifs natt. En middelaldrende mann kommer spaserende ut av huset før han hører en lyd i buskene. Han spør hvem det er, men får ingen svar. Det braker i buskene og det er klart at noen eller noe lusker i buskene. Mannen løper inn i huset igjen og ringer politiet. Man sitter spent med å hører at noen romsterer utenfor huset og puster tungt. Man trenger ikke være rakettforsker for å skjønne at denne mannen vil bli første offer fra det som truer ham.

Jeg elsker at man ikke avslører hva som truer i begynnelsen. Vi får bare se noen armer som ikke er menneskelige og hva som skjer når dette ‘monsteret’ på groteskt vis går til aksjon. I mens monsteret holder på, hører vi skrikelyder og vi ser blod sprute rundt på papirer som kameraet holder fokus på. Dette er velkjente filmteknikker og en solid måte å formidle noe man ikke har budsjett på å gjøre annerledes. Ofte er kunsten å skildre slik at man tror man opplever mer enn man faktisk gjør. Dette er også brukt i andre lavbudsjetts skrekkfilmer som blant annet Motorsagmassakren.

Filmen handler om Duane som kommer til New York av helt spesielle grunner. Han og hans stråkurv som han bærer med seg tar inn på et skittent motell. Etter fem minutter inn i filmen kommer en replikk/spørsmål som etterhvert går igjen i filmen. Folk vil selvfølgelig vite hva som er i kurven, og de som finner det ut angrer bittert for at de åpnet kurven. Det er noe mystisk med denne hovedpersonen som man ikke helt klarer å sette fingeren på. Han virker nesten litt fraværende som han sliter med noe psykisk. Duane har en mystisk forbindelse mellom monsteret i kurven og seg selv.

Mysteriet rundt hva som egentlig er i kurven følger vi tett. Man blir litt og litt klokere på hva som egentlig er på ferde. Det går hele 30 minutter før man får se monsteret for første gang. Det ser også annerledes ut enn man først ville tenkt. Stemningen i filmen er helt spesiell. Det som begynner som en litt vel enkel historie, viser seg å romme et passe unikt konsept som man ikke har sett så mye lignende til.

Vi får en litt bisarr vinkling på monsterhistorien, som jeg ikke skal ødelegge med å avsløre for deg som vil se filmen. Det er mange artige detaljer som skaper stemning og sjarme som da hovedpersonen mater monsteret i kurven så hele kurven rister. Filmen er dog best den første halvtimen før katta kommer ut av sekken. Derfra og ut bruker filmen til å fortelle forhistorien til Duane og ‘kurvmonsteret’. Mot slutten beveger filmen seg tilbake til nåtiden hvor de siste brikkene faller på plass.

I tillegg til hovedpersonen Duane, får man mange artige rollefigurer som en mann som forsøker å pushe dop på hovedpersonen, den sleske motelleieren, den griske pengefyren eller de mange snåle doktorene. Det er litt overskuespilleri, men det gir nesten mer sjarme tilbake til denne mildt sagt spesielle filmen. Vi får også en liten kjærlighetshistorie i filmen og føler man kommer tett på den småtragiske Duane.

Jeg ble litt overrasket over hvor stødig denne filmen er forhold til sitt budsjett. Det er selvsagt langt igjen opp mot de gigantiske klassikerne, men likevel synes jeg denne filmen klarer seg meget godt og gir en fin skrekkatmosfærisk underholdning. Kameravinklene er svært kreative og er med på å fortelle historien på en fengende måte. Musikken er herlig mystisk og ligner den man finner i puzzle-dataspill fra tidlig soundblastertid. Themmusikken er også ganske ‘catchy’. Spesialeffektene ser passe kule ut. Monsteret er animert med stop motion-animasjon som ikke er så ille for sin tid, men som nok kunne vært litt mer gjennomarbeidet med flere bilder per sekund for å se helt knirkefri ut.

Man får litt fornemmelser til en film som ligner på en film skapt i landskapet mellom Critters og Hellraiser. Volden i filmen er svært overdreven og var nok noe som i sin tid må sies å være sterk kost. Tror nok denne filmen også var i søkelyset for den ‘forferdelige’ videovolddebatten som herjet på 1980-tallet. Det var nettopp gjennom dette hjemmevideomarkedet at filmen fikk sin fanbase. Og det burde da heller ikke overraske deg om at det også blir en del blod og litt naken hud til tider.

Jeg må si at jeg ikke visste helt hva jeg gikk til, men av en eller annen merkelig grunn synes jeg denne filmen var ganske artig. Den har mye sjarme og fungerer utmerket som en kultfilmklassiker. Basket Case er laget på en herlig ukorrekt måte. Regissør Frank Henenlotter viser at han hadde mye å komme med og med sitt imponerende lave budsjett på 35 000 dollar er denne filmen svært mye film for pengene.

Det var nok ikke uten grunn at denne filmen fikk hele to oppfølgere. Denne første filmen er ihvertfall noe helt utenom det vanlige. Man må nesten se den for å gjøre opp sin egen mening. Når det gjelder vurderingen så triller jeg et svakt terningkast fire og det er fordi filmen faktisk er svært kreativ på mange måter. Skuespillet er langt i fra Oscarmateriale, men jeg er ikke sikker på om denne filmen hadde vært like underholdende om den hadde fremstått som mer seriøs.

Karakter:

Om du likte omtalen kan du også få med deg podcasten om Basket Case-trilogien her.