Regi: Frank Henenlotter
Etter at Duane har tørnet, etter sitt sammenstøt med monsterbroren sin, blir han holdt i tvangstrøye. På toppen av det hele skal hans bror skal ha barn med en annen freak. Nå gjenstår det å se om Duane og broren kommer overens igjen og at harmonien i kråkeslottet opprettholdes. Det som i alle fall er sikkert er at freakene blir satt på mange prøvelser i løpet av denne tredje Basket Case-filmen…
Etter å ha sett de to forrige filmene i Basket Case-serien, legger jeg ut på et nytt eventyr med godt mot, selv om toeren ikke var allverdens å skryte av. Det er vanskelig å se helt hvordan man skal ta dette videre for å vise oss enda sykere ting. Jeg håper faktisk på litt mer gore enn i andre film som hadde fint lite av slikt. Freaks fikk jeg forsåvidt nok av i forrige film, så jeg håper på at det massive freakselementet er tonet noe ned. Freakene ser jo ikke så skummel ut som man ønsker heller. Filmen er jo også langt i fra like troverdig som David Lynchs Elefantmannen som må sies å være nyere tids beste freakfilm.
Filmen åpner der forrige film slapp med at monsterbroren til Duane som har seg med en en kvinnelig motstykke til seg selv. Kanskje det er monsterbabyer på gang? Duane på sin side sliter med at sin kjæreste har noe i magen han missliker. Hun blir da pelmet ut av vinduet i andre etasje og det skaper liv i freaksleiren. Duane henter sin monsterbror og slår ham bevisstløs før han syr ham fast til kroppen sin igjen i en absurd scene. Ønsker han å gjenforenes med resten av gruppen?
Regissør Frank Henenlotter leverer igjen et sykt stykke filmarbeid. Det blir allerede litt blod fra første stund. Det blir også flere discusting scener underveis og om man ikke like vanlige fødsler er det bare å glemme å se denne filmen. Man bør ikke være småkvalm eller spise samtidig som man ser denne filmen om man ikke tåler mye gørr. Man får nesten litt amatørmessig flashback til min barndomsynglinger i «The Addams Family». Det er ikke alltid at monsterkostymene tar seg så bra ut i godt lys heller. Innimellom ser man at de ser meget fakegummi/plastaktig ut, men det er nok noe man må regne med dersom man setter seg ned med en slik film. Det irriterer også litt at skuespillet jevnt over ikke er av det beste. Særlig er Kevin Van Hentenryck dårligere og mer ‘over the top’ enn de foregående filmene.
Det er dog mye å glede seg over i filmen om man liker Henenlotters univers. Vi får en busstur du sent vil glemme med alle freakene på reise. Særlig ikke sangscenen som nok må være filmens mest minneverdige scene. Freakene stemmer da i og synger og spiller på sine blåseinstrumenter som de plutselig trekker frem, som om det var det naturligste å ha med seg på tur? De synger om at de har personlighet i god gammeldags Neil Sedaka-lignende melodi som lipsynken ikke akkurat passer perfekt til. Det ser jo ikke ut som de hverken synger eller spiller på samme måten som de beste musikalene.
Filmen mangler litt fremdrift i begynnelsen og bærer nok preg av at manusarbeidet har vært ført mye med venstre hånd. Handlingen er drevet frem av å få rare scener satt etter hverandre, mer enn å få fortalt en helhetlig historie. Det er så mange fjasescener. Eksempelvis bruker man mye tid på å hilse freaks velkommen ut på landet. All denne hjerteligheten passer nemlig ikke inn i en slik film. Men om man skal plukke på alt som er overdrevent og upassende kan man like gjerne gi opp denne filmen. Det er nemlig nesten ikke en scene som virker særlig naturlig. Det virker som Frank Henenlotter elsker å overdrive bare for absurditetens skyld.
Basket Case 3 er grei å se, men er ikke særlig solid som et stykke film. Den har dog noen absurde horrorscener innimellom som fansen kanskje elsker. Om man liker mer tradisjonelle filmer og ikke er vant til å få servert absurd trashhorror, er det bare å styre unna denne filmen. Som Basket Case-film har denne greit mye å stille opp med. Vi får til og med sneket inn en ‘What’s in the The Basket?’-replikk. Filmen er bygget opp på samme måte som den andre filmen, men bare at man får enda mer av monstrene hele veien. De er litt som monsteret til Frankenstein, bare at de har andre i samme situasjon å henge og sosialisere med. Vi får se at freakene ser ut til å snakke et eget språk og samtidig er de smarte nok til å skjønne hva vanlige amerikanere sier til dem også.
For dem som liker b-preget film, kan til og med denne filmen oppleves som mye hvassere enn den andre Basket Case-filmen som var litt mer traust presentert. Det er i alle fall nok gore her til å fange interessen til ‘videovoldfansen’. Personlig synes jeg filmen i perioder var ganske greit underholdende om man ser bort fra alle kosmetisk feil og mangler. Dette har med andre ord en del sjarme om man tåler litt slett skuespill og en masse snåle påfunn som eksempelvis når freakene spiser på et McDonald’slignende sted til stor frustrasjon for alle gjester og personalet. Det er også en fin utvikling i filmen slik at det blir mer og mer intenst før det hele avrundes på passende vis.
Hør podcasten hvor Chris og Jørgen snakker om Basket Case-trilogien her.
Karakter:
