Når rumpa tar kontroll…

Vi følger Duncan som jobber i et aksjemeglerfirma. Alt går bra på jobben, men han sliter med mageproblemer på privaten. Men en dag finner han ut at mageproblemene skyldes et monster som holder til i innvollene hans. Det skaper mildt sagt problemer når monsteret, som er litt av en morder, kommer ut og biter fra seg. Vi blir med Duncan i en tid imens han forsøker å finne ut av mysteriet med sitt indre monster…

Grøsserkomedier er noe som fungerer godt sammen. Komedien er derimot litt nedtonet i filmen og kunne med fordel tatt mer plass. Det er mer fokus på drama i Bad Milo. Vi får se hvordan hovedpersonen kan kontrollere sitt indre monster. Og dette er det helt klart kuleste med filmen. Mener det å se hvordan de to henger sammen. Det negative er at filmen kan virke litt treg til tider og da særlig i begynnelsen der ting ikke akkurat rusher fremover. Det tar litt tid før filmen kommer til poenget og konseptet er noe enkelt i filmen, og selv om filmen er litt småsnedig laget, så er ikke innholdet like fengende til en hver tid.

Filmen begynner i høyt tempo med at en hovedpersonen blir jaget i gatene av et monster. Det hele blir akkompagnert av thememusikken som minner om den i Men in Black. Men etter åpningscenen går ting med ett langt tregere. Dette er dog ikke en Oscarfilm, men den har mye bra sider med seg. Filmen er godt laget med tanke på kamera-utsnitt, vinkler og måter å fortelle historien på filmatisk. Skuespilleren i front ser ut som han er mye eldre enn jeg først tror. Ken Marino er heller ikke det ankeret i front som filmen trenger. Da er Peter Stormare en del bedre, selv om ikke han heller klarer å redde filmen helt fra å ende opp litt midt på treet.

Jeg hadde sett for meg å få en litt mer stemningsfull skrekkfilm. Det er dog noe sjarme i skapningen som kommer ut av hovedpersonen. Det er litt moro første gang vi ser monsteret. Det ligner på en tykkere og mer småskummel versjon av ET. Filmen har tøffe effekter og særlig på Milo, som er bra skapt. Det blir dog mye blod i filmen selv om du ikke ser så mye oversiktlige bilder av når monsteret inni hovedpersonen dreper.

Hadde håpet filmen skulle ha litt mer ‘hardcore’ skrekk i seg. Ofte er stemninger som skapes i filmer det jeg synes er kulest med en film i tillegg til det visuelle, men denne filmen skuffet meg i å være litt for konvensjonell i oppbygningen. Dette kan minne litt om filmen Gremlins eller lignende, men uten den helt store eventyrfealingen og mystikken. Monsteret er dog ikke like søt som Gizmo, men har litt samme typer lyder den lirer av seg. Og selv om noe av det spennende med filmen er å se hvordan dette monsteret operer, så er ikke dette like imponerende kokt i hop som den nevnte klassikeren som hadde mer sjarme og humor med seg.

Jeg synes ikke at filmskaperne hadde nok å komme med og at filmen føles noe hul til tider. Det blir rett og slett for lite som skjer i handlingen. Dette fremstår litt som en krysning mellom en flinkis ‘festivalfilm’ og en skrekkfilm. Bare at filmen ikke blidgjør noen av de to fraksjonene godt nok fordi filmen ikke knekker koden for hvordan man skal underholde skikkelig. Det blir dog ikke direkte dårlig, heller mer vekslende hvor underholdende dette fremstår. Det er akkurat som jeg gjennomskuer litt av det jeg blir frembudt og dermed faller litt ut av filmen.

Konklusjon
Dette koker ned til en veldig sær skrekkdramagreie. Noen av scenene føles ikke kul nok som da to monstere slåss mot hverandre, som egentlig skal være noe av det kuleste. Det å få avslørt mystikken rundt monsterne er dog det beste filmen har å komme med, bare synd dette ikke er engasjerende nok presentert slik at jeg bryr meg skikkelig om filmen.

Du kan si hva du vil om budsjett og dette ser langt i fra ut som noen b-film, men likevel liker jeg bedre blandingen i mange b-pregede skrekkfilmer enn det dette forsøket på en film som ikke klarer å vekke godfølelsen i meg. Filmen er dog helt ok å se, men klarer ikke å stå ut i mengden, hverken som skrekkfilm eller som et stykke filmkunst. Til det er dette alt for forsiktig og underfortalt med et manus som føles mer som et konsept enn ferdig filmmateriale. Enden på visen er også noe enkel og rar.

Makikast: