Etter våpenhvilen med Ruby befinner Ash og gjengen er i Jacksonville for å feste og leve herrens glade dager. Men de får ikke fred lenge før Ruby sender noen for å varsle Ash og gjengen om at hun trenger hjelp. Da blir Ash tvunget ut av pensjonisttilværelsen sin. Ruby forteller at det er hennes eksmann i form av demonen Baal som er på ferde. Hun har gjemt unna Necronomicon (De dødes bok) for at ikke demonene skal få tak i den. Ash får sitt livs strev med å kjempe med nebb og klør, for å igjen kunne tilbringe det gode livet som han heller ønsker enn å sloss mot demoner og andre utfordringer fra de dødes rike…
Bruce Campbell er et herlig og trygt anker for denne serien. Han er god på å formidle den rå humoren med et lite glimt i øyet. Digger hans rollefigur som virkelig gjør denne serien verdt å se. Igjen kommer han med en masser av replikker som alltid høres kul ut når de lires av hans dype røst. Det er replikker som ‘Shoot first, think Never’ eller når han møter på en pen dame: ‘How nice for you to meet me’. Det blir også mye moro når den notoriske skjørtejegeren, Ash, som er litt av en ‘bad boy’.
[ Ash opp i rumpen på en død mann ]
Første sesong var en stor opptur for min del. Derfor var jeg litt redd at ikke denne andre sesognen skulle levere de samme varene, men etter å ha sett sesong 2 i sin helhet, så hadde jeg heldigvis ikke noe å bekymre meg for. Jeg synes sesong også overgår første omgang en del ganger. Alt er enda drøyere og mer voldsomt enn i første omgang. Det blir med andre ord mengder med blod og gørr i oppfølgersesongen. Dette er en av de drøyeste TV-seriene jeg har sett noensinne. Dette er garantert ikke en serie for småunger og bør minst ha den 15 års aldersgrensen som er satt for serien.
Jeg prøvde å spise frokost samtidig som jeg skulle se en episode, men det ble litt for mye for meg, så jeg måtte stoppe og spise ferdig, før jeg fortsatte etter frokosten var fortært. Dette er ultravoldelig og vi får se veldig mye gore og splatter. Vi får se huden brettes opp på menneskeskaller i obduseringsprosesser og ellers i andre skrekkfulle scener. Ash slåss mot levende tarmer og det sklir i dødt blod. Og han blir trukket opp igjennom rumpen til en død mann.
[ Ashs far er ikke ulik sønnen ]
I sesong to får vi mer av det vi fikk i første sesong. Ash får føle på det å ha en hånd igjen, før han selvsagt mister den. Ellers blir det møter med kule demoner, og vi får møte faren til Ash, som er minst like drøy som sønnen. Vi får også hilse på en muppetlignende dukke som virkelig er mer ‘bad ass’ enn han ser ut. Det er ikke lett å vite hvem man kan stole på når demonene er såpass sleipe og litt av noen lurendreiere. Vi får også en motorsagfektekamp med Ash mot sin største fiende.
Handlingen, logikken og plottet er ikke så viktig, bare alt føles kul ut. Det er alle de syke scenene som skaper all humoren i tillegg til at serien aldri tar seg selv noe særlig høytidelig og alt kan skje i den mørke humorens tjeneste. I denne serien kan man også overleve alt, i og med at ting kan våkne fra de døde eller gjøres om på andre måter. Det er helt klart den grafiske volden, den sorte humoren og den absurde handlingen som er denne seriens styrke. Det er også mange referanser til filmene, som gjør dette ekstra kult å følge.
[ Ash møter Muppet-Ash ]
Konklusjon
Dette er noe som fenger ganske bra om man liker kombinasjonen med splatter og skrekk, og jeg er sikker på at også denne andre sesongen vil innfri forventningene hos fansen. Jeg må innrømme at jeg var litt kritisk til Evil Dead i et serieformat, men dette fungerer helt ypperlig. Jeg synes at universet også kommer godt til sin rett og vi får se mer av alt det syke man kan møte på når ‘dødsriket’ sender demoner og annet skummelt inn i vår verden. Med andre ord er ‘Ash VS Evil Dead’ en serie som innfrir over all forventning. Du må være litt over gjennomsnittet glad i blod, gørr og mørk humor for å virkelig omfavne dette, men er du det, er dette en sikker vinner.
Karakter:
