Skrik 3 / Scream 3 (2000) – Gjespende slasher! Pål Frostad, 10. november 201422. februar 2015 Regi: Wes Craven Filmen ‘Stab 3’ er under innspilling i Hollywood. Den stiller foruroligende spørsmål om de morderiske hendelsene i byen Woodsboro. Men en morder skjult bak en Skrik-maske tar livet av skuespillerne i samme rekkefølge som i manus. Samtidig sitter den forskremte Sidney Prescott langt unna alt dette dødelige dramaet. Men snart må hun møte frykten sin. Det gjør at hennes fredelige liv blir snudd opp ned for alltid… Åpner med et helikopter som sirkler over Hollywood-skiltet. Hvor kvalmt er ikke det? Og verre skal det bli. Filmen starter i det Cotton Weary (Han som satt uskyldig i fengsel for drapet på moren til Sidney Prescott) sitter fast i kø. Og siden dette er en skrikfilm, så involverer selvfølgelig åpningsscenen en telefonsamtale. Noen ringer Cotton på hans mobil og flørter med en kvinnestemme han ikke kan motstå. Men det viser seg at det er en mannlig morder som ringer, og han står utenfor badedøren til Cottons kjæreste. Da blir plutselig gode råd dyre for Cotton som viser at han er en slem gutt. Cotton får et ultimatum på telefonen om å avsløre hvor Sidney Prescott befinner seg eller la kjæresten dø. Cotton velger å ikke svare og heller tråkke på gassen for å hindre kjærestens død. Starter ikke friskt nok Denne åpningen er den kjedeligste i Skrik-serien til nå. Vi er tilbake på den blonde jenta som selvfølgelig skal dø. Hun forsøker å komme seg unna, men morderen har en enda mer listig plan og utgir seg for å være Cotton. Men selv om det blir litt blod, knivstikk og skrikmaske, så klarer dette aldri å bli den åpningen man ønsker. Og som vanlig hopper man jo raskt videre til hovedpersonen, Sidney Prescott, som befinner seg på et hemmelig sted. Og fra der av blir vi vitne til en søvnig stemning med en døv filminnspilling. Ikke en verdig avslutning… Dette er den andre oppfølgeren til suksessfilmen Skrik som tok verden med storm i 1996. Den forsøker å binde sammen alle tre filmene, og det klarer den, men ikke på den måten man håper på. Skrik 3 ble aldri den avslutningen man håpet på. Derfor er det bra at det er enda en film i rekken, slik at ikke dette ble det siste minnet fra skrikuniverset. Hva er galt? All sjarmen fra den første filmen er borte og Skrik 3 tuller seg inn i et mørke den ikke klarer å formidle. Humoren er omtrent helt borte eller så malplassert at man velger å ikke le. Det hele forsøker seg på seriøs skrekk, men manuset er alt for dårlig. Jeg skal dog innrømme at det var en smart løsning å ha en fiktiv film i filmen for å en dødsliste ut i fra den, men gjennomføringen er langt fra Wes Cravens ypperste. Men man kan jo ikke treffe hver gang som filmskaper, og her bommer Wes Craven stygt på presentasjonen. Filmen har omtrent ingen nerve og man bryr seg katten om rollefigurene. Mangler litt friskhet og kreativitet Manuset til denne filmen har ingen smart dialog som den første filmen var full av og som delvis var tilstede i oppfølgeren. Her er det bare ruiner igjen av det vi en gang så på som en frisk skrekkfilm-slasher. Det er jo ikke noe uvanlig tegn at oppfølgerne pleier å bli mindre og mindre oppfinnsomme, og denne filmen er langt i fra det verste man finner i bransjen, men dog for dårlig i kamp om plassen til å bli noe mer enn bare ‘raskt sett og veldig fort glemt’-sjiktet. Kvaliteten på filmen reint teknisk er helt grei, men det er noe som ikke fungerer i å skape de snedige mordscenene og skrekken som vi lengter etter med en slik film. Vanskelig å trekke frem det gode Det er vanskelig å skulle si noe pent om en slik film som dette fordi man nesten gjesper konstant av den manglende kreativiteten og den formelbaserte ‘underholdningen’. Det er mye som mangler for å skulle omfavne denne filmen. Det er også masse narreskrekk i denne filmen, og noen av disse scenene er noe av det beste filmen. Vi får en scene der morderen fyller et hus med gass og slår av lyset slik at noen må tenne en lighter. I forspillet til denne scenen er Wes Craven inne på gamle takter igjen, men dessverre klarer han ikke å følge opp. ‘Stemmer’ ikke helt… ‘Mission Impossible 2’ gikk overentusiastisk til verks med masker, her er det stemmer som brukes over en lav sko for å skape illusjoner og lure oss maksimalt. Triksene blir ofte for billige og lett gjennomskuelige. Filmen vandrer også over i klisjeens verden til tider. For eksempel blir det litt for mye drama her og det er ikke noe regissøren mestrer bra nok. Jeg skulle gjerne sett litt mer skrekkscener eller for den saks skyld litt humor mellom slagene. Metafilmelementet er redusert til et minimum utenom hovedplottet. Konklusjon Det rekker og varer alt for lenge før den virkelige skrekken begynner å komme til syne. Det er som om denne filmen vil forsøke å kjede oss i hjel. Igjennom hele filmen håper jeg på at slutten skal gjøre mye godt igjen, og til et visst punkt gjør den det. Det blir i alle fall mye skrik på slutten og et hus full av feller og hemmelige ganger. Det mest interessante er at vi får viklet opp hele mysteriet om morderen tilknytningen til moren til hovedpersonen Sidney. Jeg skulle nok ønske at slutten involverte mer nervepirrende slasherelementer og ikke bare slåssing som frembringer litt blod. Vi får også igjen se at morderen får bokstavelig talt smake sin egen medisin, det er da noe. Som slasher blir dette rett og slett ikke hardcore nok. Nå gjenstår det bare å se hva man har fått til med fireren. Karakter: Anmeldelser maskemorderMetafilmSkrikslash-vemberslasher