Eraserhead (1977)

Regi: David Lynch – Utgivelse: Universal Studios UK, DVD Sone 2

Hvis “Pompel og Pilt” hadde vært en spillefilm, ville den antageligvis blitt litt som “Eraserhead”, bare enda rarere. David Lynch, kongen av surrealisme, sin debutfilm er noe av det merkeligste jeg har sett på film. Her blir det både body-horror, stekt kylling som rører på seg og en haug med uforklarlige, rare karakterer. Så bli med inn i starten på Lynch sin karriere.

I et mørkt og post-apokalyptisk-lignende samfunn, dominert av tunge maskiner, bor det en ensom fyr ved navn Henry Spencer (Jack Nance). Han lever et ensformig og merkelig liv. En dag blir han invitert på middag hos kjærestens foreldre. Der får han vite at han har blitt far til et misfoster, som ikke minner om et menneske, men om noe helt annet. Etter en ganske absurd middag så flytter kjæresten og barnet hjem til Henry, men det tar ikke lang tid før hun går lei all sutringen fra barnet, så hun flytter ut. Henry må klare seg alene sammen med barnet, noe som kommer til å bli veldig bisart.

Filmen starter, som nevnt, med en scene der Henry vandrer gjennom en trist og mørk by, dominert av tunge maskiner. Dette er noe Lynch er veldig fascinert av. Som nevnt over, så flytter kjæresten hans ut fordi hun blir lei av alt styret med barnet, og da må Henry klare seg selv Og da starter absurde ting å skje.  Avkommet, eller misfosteret som jeg liker å kalle det, er noe for seg selv. Det er til dels ubehagelig å se på, men allikevel fascinerende. Filmen bygger veldig på et marerittaktig del av et svangerskap. Så par som venter barn for første gang; styr unna denne filmen. Middagsscenen er også meget absurd, foreldrene til dama hans er ganske så gale og er meget oppgitt over at de fikk barnet før de giftet seg.

Henry møter en god del rare karakterer blant annet en dame med to store klumper på kinnet som bor i radiatoren hans. Henry får til slutt nok og dreper barnet. Da kommer det masse grøtaktige greier ut, og hodet begynner å sveve rundt. Ekkelt og småskummelt, og det ser nesten ut som om Lynch har fylt tingen med frokosten sin! Hvem vet? Som tidligere nevnt så har filmen flere likhetstrekk med den norske kultserien, “Pompel og Pilt”, og man skulle nesten tro at Lynch stod bak serien. Mer surrealistisk enn dette blir det ikke, og en perfekt marerittaktig visjon av et svangerskap. Filmen har kanskje en liten treig start, men den tar seg opp etterhvert. En grei Lynch film å starte med, og perfekt hvis du er svak for surrealistiske filmer.