Hellraiser 5 – Inferno


Hellraiser – Inferno [2000]

Veldig todelt opplevelse
Joseph Thorne er en smart korrupt etterforsker i Denver-politiet. Ved et kriminalåsted som ser ut som et ritualmord, finner Thorne en merkelig boks som han tar med seg hjem. Etter å ha løst puslespillet til boksen begynner Thorne å få skremmende hallusinasjoner. Thorne finner en kobling melllom ritualmordet og en morder kjent som ‘The Engineer’. Morderen er mistenkt for å ha kidnappet et barn. Thorne forsøker å spore opp ‘The Engineer’. Imens blir Thornes venner og bekjente myrdet en etter en med en blodig barnefinger etterlatt på hvert mordåsted…

Jeg var ikke akkurat begeistret over forrige film rekken i Hellraiser-serien. Derfor falt min interesse for serien og jeg hadde et lite opphold i tittingen. Nå er jeg imidlertid tilbake og klar for å bli ferdig med serien en gang for alle. Utviklingen i Hellraiser-serien har blitt mer og mer klar. Hver nye film er blitt mer og mer uavhengig av hverandre. De henger nesten bare sammen som en typisk TV-serie med enkeltepisoder satt til samme univers.

Kuben og Cenobites (demonene) er samlingspunktet for filmserien. For min del kunne jeg gjerne sett mer rød tråd i Hellraiser slik det var i de to første filmene. Universet er kult nok det, men jeg føler det blir tynnere og tynnere grunnlag for fortsettelse for hver film. Serien trenger en revolusjon og denne fjerde oppfølgeren klarer ikke kaste nok nytt blod på banen.

Filmen åpner med noe så originalt som to personer som pleier sin sjakkinteresse akkompagnert av noen svette basketballspillere i samme gymsal. Etter sjakkpartiet får vi se den yngre vinneren som sniffer ‘drugs’ i garderoben og plasserer sitt polititjenestevåpen i hylsteret. Vi får så en fortellerstemme som forklarer oss han selv som liten gutt likte å undersøke nøye hvordan ting hang sammen.

Thorne lærte tidlig at han hadde en egen evne til å løse forskjellige gåter og pusle sammen løsninger på ting. Det han ikke lærte var at en dag ville hans liv bli den mest utfordrende puslespillet han hadde møtt på. På et åsted finner de mange kroppsdeler spredd utover en hel stue. For oss Hellraiser-gjengangere skjønner vi at noen har åpnet kuben og fått seg litt av ‘smertens nytelse’.

I begynnelsen er ikke skrekkfilmscenene skremmende nok og det blir mer bare innsmøring av blod og litt leking under huden på hovedpersonen. Det virker som om filmskaperne har kuttet ut alle de verste scenene eller presenterer dem på en måte der vi ikke får ta del i galskapen på samme måte som eksempelvis den første filmen i serien klarte å naile. Men heldigvis snur filmen om på flisen etter hvert. Det tar bare litt lang tid. Og ja, du får også se cenobiten Pinhead.

\

Filmen forsøker å komme med en ny vinkling på hvordan filmskaperne kan holde liv i mysteriet rundt Hellraiser-kuben. Dessverre får vi som nevnt den litt trist og lite engasjerende manus i starten. Det blir veldig mye famling i blinde sammen med ordinær og traust filmskaping. Jeg blir aldri overbevist om at dette er en skikkelig film som er lagt nok kjærlighet i horrorscenene. Dette er langt i fra kreativt nok og er litt unna å kunne nytes som filmkunst på noen som helst plan. Til det er dette alt for lite spenstig, men et lite pluss i margen for at filmskaperne i alle fall har forsøkt å blidgjøre fansen.

I utgangspunktet var manuset ment for en helt annen film. Men for å spare penger, ble Hellraiser-universet redigert inn i manuset som var eid av Dimensjon. Filmen bærer litt preg av å ha en historie som ikke passer helt inn med helheten. Som vanlig får man heldigvis en okei finalerunde. Dette føler jeg er det som linker denne filmen mest sammen med æraen til de to første filmene i serien. Det nye med Hellraiser V er at den også forsøker å messe med hodet ditt, men lykkes ikke alltid å skape guffen nok stemning. Jeg føler dog at stemningen og skrekken bare ble bedre og bedre når filmen bikker timen og utover.

Konklusjon
Begynnelsen var tortur å se og slutten snudde inntrykket til verdt å se. Med en sammenlagt bra opptur fra forrige film, tenker jeg at det er håp om at kanskje neste film blir enda bedre enn midt på treet. Man forventer at en Hellraiserfilm skal være bra brutal og passe ekkel å se, men i starten går det veldig langt mellom scener som kan kvalifiseres til et slikt stempel. Opplevelsen av denne filmen kan derfor sies å være veldig todelt. Den går fra å være en seig langsom masse der det er langt mellom høydepunktene, til å bli en film med okei horror i. Om bare filmen hadde vært like ram hele veien, kunne dette blitt en film som hadde sparket greit fra seg i skrekkfilmland. I min bok holder det ikke å starte som en veldig slett dramafilm å ende opp med å leke litt i horrorland. Forsøket på det snedige plottet blir også litt for enkel kode å knekke, når man har fulgt med i timen i Hellraiser-serien. Cenobitene er okei designet denne gangen effektene greie for sin tid.

Karakter:
terning_tre

Author: Pål Frostad

Pål er selverklært filmnerd og driver filmportalen filmfront.no. Han har en meget bred filminteresse og har vært innom det meste. Hans ynglingsfilmer spenner bredt i alt fra 'Sanger fra Andre Etage' til 'Alien'. Påls største 'filmcrush' er dog sci-fi-film, men jeg 'connecter' til alt som det er litt substans i eller filmer med stor underholdningsvilje.