Anmeldelse av Jessica Jones – Sesong 1


Jessica Jones – Sesong 1, Anmeldt på Netflix

Jessica Jones er privatetterforsker. En dag kommer ekteparet Barbara og Bob Shlottman på døren hennes. De kommer helt fra Omaha for å finne deres savnede datter. Det vil si at Hope ikke er savnet ennå siden hun ringer dem en gang i uken. Hope har idrettsstipend på NYU der hun er lagkaptein i friidrett. En måned tidligere ringte hun og sa hun tok en pause. Dette skal ikke ligne Hope i det hele tatt. Hun flyttet ut av sin leilighet og ingen vet hvor hun har dratt. Da Hope sluttet på idrettslaget sitt, begynte Barbara og Bob å bli bekymret og tok første fly til New York. De gikk først til politiet som mente at det ikke var noen spor av kriminelle handlinger og anbefalte dem å ta kontakt med Jessica Jones.

Jeg hadde ikke hørt om Jessica Jones før jeg så denne serien. Visste ikke helt hva jeg skulle forvente utenom at dette hørte til i Marvels tegneserieunivers som var det første jeg merker da serien startet. Heldigvis kommer vi raskt inn i serien. Allerede de første minuttene begynner introduseringen av hva hovedpersonen driver med. Man lurer på hva som skal være så spesielt med Jessica Jones. Er hun også en superhelt, eller blir hun det? Har hun noen spesielle evner, og i så fall hva er de? Alt dette får man svar på etterhvert. Jeg skal ikke avsløre annet enn at Jessica Jones virkelig kan bite fra seg.

Første episode begynner litt standard, men under materie viser det seg en mye mer intrikat sak enn man først forespeiler seg. Jessica har vonde minner fra en mann med navn Killgrave. Vi lurer på hvem denne mystiske Killgrave er og hva han er kapabel til. Killgrave har kontroll over folk og jo lenger bort man kommer fra ham, jo mindre kontroll har han over dem. Hvorfor er Killgrave tilbake? Hvorfor tok han Hope? Og sist men ikke minst: Hvordan beviser mann at Killgrave har makt over folk? Det blir mange spørsmål som etterhvert besvares, og alt heldigvis uten at man synes det blir for dumt. Det er også en herlig humor underveis i serien uten at dette blir tatt for langt.

Netflix har klart å skape en flott serie på en helt annen måte enn DareDevil, men med minst samme suksessfaktor. Serien er nærmest perfekt lagt opp. Vi får til og med ikke se denne onde Killgrave før i slutten av andre episode. Etter det blir det litt av et spill mellom Jessica Jones og Killgrave. Underveis møter Jessica på Luke Cage som også har noen spesielle evner. De to får et nært men svært komplisert forhold på flere måter. Vi får også vite hvordan disse folka med spesielle evner ble slik.

Det er greie doser med action underveis, selv om serien har et hovedvekt på et slags dramathriller med litt mystiske elementer. Og det dramaet som ligger i bunn for serien er svært godt forankret. Historien med mysteriet som mesterlig rulles opp etterhvert som hovedrollefiguren graver dypere i materie. Underveis får hun flere og flere ubehagelige og utspekulerte overraskelser. Mange som står henne nær er ikke den de gir seg ut for å være. Det gjør at hovedpersonen må være ekstra forsiktig med hvem hun deler informasjon med.

Elsker den sterke kvinnerollen i denne serien som beviser at også kvinner kan spille større og sterkere roller i superheltserier. Kvinnen har alltid blitt sett på som det svake kjønn, men på film kan man lett leke med stereotypiene og denne Jessica Jones fremstår som en hardtslående, tøff og følsom kvinne. Dette er en super pakke som gjør denne serien helt spesiell. Særlig siden rollefiguren er en kvinne i 30-årene som ikke er så vanlig i en slik rolle. Det er kult å få kvinnene frem i lyset og i full kontroll. Liker også at denne superhelten ikke skjuler seg bak en tettsittende trikå med en eller annen maske. Dette er menneskelig og samtidig litt mer virkelighetsnært. Dette er slik vi ser for oss helter i dagliglivet.

Jeg elsker fremtoningen til skuespilleren Krysten Ritter i serien. Hennes ytre er også ikke overpyntet men mer som en vanlig ung kvinne som det er lettere å identifisere seg med. Ritter gir mye av seg selv i sin rolletolkning av Jessica Jones på en måte som det føles fascinerende å skue. Skurken spilles svært sleip og ufordragelig av David Tennant, som spiller en rolle i sterk kontrast til den heltemodige ynglingsdoktoren til mange i TV-serien ‘Doctor Who’. Han gjør også mye tilbake til produksjonen i form av en sleip men samtidig ikke så skremmende rolle som man skulle tro. I tillegg får vi se Carrie-Anne Moss (Matrix) som en karriereadvokat som vikles inn i historien og den for meg ukjente Mike Colter som Luke Cage.

Konklusjon
Elsket denne serien. Dette var en helt unik superheltaffære som overrasket fra første stund. Elsker at det alltid er mer med rollefigurene enn man først aner. Alle spiller en viktig brikke i dette spennende plottet. Jo mer man kommer inn i serien, jo mer spennende og engasjerende blir dette. Føler dette kan minne litt om TV-serien Heroes til tider, bare i mindre utstrakt bruk av spesielle evner. Dette er manusmessig mye mer spissfindig enn jeg hadde ventet på forhånd. I mine øyne er dette helt klart den beste Marvel-TV-serien til nå. Denne fremstår som enda mer gjennomarbeidet enn selv Daredevil som fikk svært gode kritikker. Vi får også en god del smarte tvister underveis. Denne serien underholdt meg særdeles godt. Om man er lei av den vanlige superheltsettingen og likevel vil ha solid men lett underholdning i hverdagen er Jessica Jones et supert valg.

terning_seks

Om Pål Frostad

Pål er selverklært filmnerd og driver filmportalen filmfront.no. Han har en meget bred filminteresse og har vært innom det meste. Hans ynglingsfilmer spenner bredt i alt fra 'Sanger fra Andre Etage' til 'Alien'. Påls største 'filmcrush' er dog sci-fi-film, men jeg 'connecter' til alt som det er litt substans i eller filmer med stor underholdningsvilje.
Denne artikkelen var postet i kategorien Omtaler. Legg til bokmerke.
  • Jessica Jones er en interessant rollefigur, som minner meg mye om den hardkokte og alkoholiserte detektiven vi finner i film noir, noe Krysten Ritters fortellerstemme i serien er en tydelig referanse til.