Skrik / Scream (1996) – 90-tallets beste og friskeste slasher

Regi: Wes Craven

En morder ryster nok en gang småbyen Woodsboro. Vi følger den søte tenåringen Sidney Prescott. Hun forsøker å leve et så normalt liv som mulig, men det er ikke enkelt når en morder gjemmer seg i hennes omgangskrets. Bare et år i forveien har moren hennes blitt drept på svært brutalt vis. Politiet står helt uten spor. Litt etter litt blir venner og skolekamerater til Sidney knertet på diverse måter. Sidney er modig, men det er ikke lett når man har med en så psykopatisk morder å gjøre. Snart er det et år siden moren til Sidney døde. Ingen kan føle seg trygg i disse tider, selv ikke den voksne garde…

Regissør Wes Craven var for meg et ukjent navn første gang jeg så denne filmen. Den gang var jeg en ung og naiv 17-åring som elsket kinoblockbustere. Jeg hadde heller ikke sett så veldig mye film da, men visste at jeg elsket det å sette seg ned med en god film uansett sjanger. Sent i barneårene begynte jeg å flørte med skrekkfilmen. Jeg ble for eksempel pissredd når jeg så ‘The Omen’ (1976) som 12 åring, og hadde mine grøsserperioder i slutten av tenårene, men det var ikke før senere gikk systematisk inn for å forsøke å smøre over de verste hullene i skrekkfilmmaskineriet mitt.

Skapte et fenomen
I 1996 klarte også Wes Craven det mesterstykke å skape en film som til de grader satte den litt dølle slasheren på kartet igjen. Verden fikk skrikfeber og gikk bananas med de uberkule skrikmaskene. Mange jeg kjente hadde slike masker, selv følte jeg ikke helt trangen til å skjule mitt pene åsyn med populærkulturell skrekkpromotion. Alle hadde sett maskene og visste hva de stod for, selv de som ikke hadde sett filmen. På samme måte som om alle har et forhold til frankensteinmonsteret, selv om de færreste faktisk har sett de originale filmene. Og ja maskene er helt klart inspirert av en av Nordmenns største navns verk i klasse med Henrik Ibsen og Ole Bull, nemlig Edvard Munchs udødelige bilde ‘Skrik’.

Leken sommerskrekk
Skrik / Skream hadde kinopremière i Norge 13 juni. Det var en tid der Bailando, Barbie Girl og Hansons MMMBop herjet hitlistene. I sommervarmen stiftet jeg bekjentskap med Skrik første gang. Hvis jeg ikke tar helt feil så var Skrik / Skream mitt første møte med slasherfilmen. Siden har jeg jo sett klassikerne som alle Halloween-filmene, Fredag den 13-ende med mer. Men hele veien kommer jeg tilbake til dette første magiske møte med en uforglemmelig underholdende film som leker med skrekkfilmsjangeren til det fulle. Nettopp denne leken er for meg det virkelig geniale med denne filmen. Det er aldri feil å blande skrekk med humor, selv om jeg skal være den første til å innrømme at Skrik ikke er i nærheten å være blant de skumleste filmene i bransjen. Likevel synes jeg filmen fungerer ypperlig. Den mestrer alt den forsøker seg på og gir også en masse hint og referanser til de som har sett mye skrekkfilm og dyrker sjangeren.

Åpningsscenen alle snakket om
Filmen begynner med et skrik og at telefonen ringer. En fager møy plukker opp røret og en fremmed mann setter igang en lek med henne. Hun vet ikke hvem som ringer og tror det er en som ringer feil. Det er en lett og ledig spøkende stemning mellom ringeren og den unge jenten i begynnelsen. Og som seg hør og bør, så lager jenten popcorn for å sette seg ned å se film. Ringeren spør så om jenten liker skrekkfilmer, og hun annerkjenner at det gjør hun. Den mystiske mannestemmen spør hva som er hennes favoritt innen skrekkfilm. Hun svarer etter litt betenkningstid klassikeren ‘Halloween’. Så snakker de litt om ‘A Nightmare On Elm Street’ sammen. Men så endres tonen mellom de to når han spør om navnet slik at han kan se hvem han ser på. Med dette skaper filmen en viss uhygge og vi får snart se at vi har med en psykopatisk morder å gjøre som kan mye om skrekkfilm.

Ikke hovedrolle på Drew Barrymore
Uten å avsløre detaljene, er dette er en ‘killer’ av en åpningscene. Jeg må ærlig innrømme at da jeg så Skrik første gang og så Drew Barrymore i åpningsscenen så trodde jeg jo ærlig talt at det var henne denne filmen skulle dreie seg om, men så feil kan man ta. Og når man går slashere nøyere i sømmene så vet man jo at folk jages av en morder ikke har de beste sjansene. Folk blir drept en etter en og man finner ikke ut hvem som overlever før helt på slutten. Også her er det tenåringer som får gjennomgå. Og morderen gjemmer seg bok en skrikmaske med en sort kjortel.

Ligger mye under og ulmer mens man ser
Etter en utrolig åpning roer filmen seg litt mer ned. Det er dog undertoner som kan minne om at noe foregår og filmen forsøker hele veien å tease oss seere med diverse lurescener. Etter dette starter vår gjetting på hvem som skjuler seg bak skrikmasken. Vi får også et mysterium rundt Sidney Prescott og hennes avdøde mor. Det virker å være et bånd mellom Sidney og morderen. Morderen forsøker å leke med Sidney og allerede tidlig i filmen begynner morderen den marerittaktige katt og mus-leken med Sidney i sentrum. Det er også herlig å se at man hele veien jobber med de små grå for å gjennomskue morderen. Det er jo slik at man egentlig kan gjette på nærest alle.

Metafilmen er et herlig element
Jeg elsker det at dette er en metafilm som handler om samme sjanger som filmen befinner seg i. Det er drøssevis av referanser til andre kjente skrekkverk. Denne filmen er også pakket inn i en slasherinnpakning. Det er ofte regler i slashere som eksempelvis at de som har sex ofte dør og lignende. Her får man virkelig terpet på disse reglene. Ofte befinner slashere seg på et lite gudsforlatt sted. I Scream / Skrik foregår ting på skolen og i et vanlig tenåringsmiljø. Alle tror jo at de er trygg i nærmiljøet.

Kort om regissøren Wes Craven
Regissøren, Wes Craven, er mannen bak filmer som The Last House on the Left, The Hills Have Eyes og storklassikeren A Nightmare On Elm Street. For min del liker jeg også svært godt Cravens New Nightmare som representerer litt av den samme friskheten som også Skrik har. Jeg tenker på stemningen og måten å lage film på. Craven viste med Skrik at han fremdeles kunne sin film, men manusforfatter Kevin Williamson skal også ha noe av æren. Williamson forsøkte å dra ting videre med Fryktens Sommer (I Know What You Did Last Summer) året etter, men den filmen har ikke i nærheten av like god regi som Wes Cravens Skrik.

Et skrekkens svar på Naked Gun
Jeg ler også svært godt av enkelte scener her som eksempelvis scenen der vaktmesteren på skolen dukker opp med Freddy Krueger-genser. Humoren er både smart og ironiserer også over seg selv som film. Denne filmen har blant annet en skrekkfilmnerd med i den som gjør mye for filmen med å servere artige fakta om skrekkfilm. For hver gang man ser Skrik dukker det stadig opp nye detaljer. På mange måter kan man si at Skrik er skrekkfilmens svar på det ‘Mannen med den nakne pistol’ (Naked Gun) er for komedien. Man smiler godt når Sidney synes livet er hardt og ønsker at hun heller var med i en Meg Ryan-film eller en god pornofilm. Og dette er bare noen eksempler på den vittige dialogen som nærmest er mesterlig satt sammen.

Skrekkfilmen kommer til syne i mellom all moroen
Det er noen lystige scener til tider og filmen er svært lys og trivelig i det store og det hele. Likevel glimter filmen til innimellom og serverer oss scener som kunne det fått til å gå kaldt ned over ryggen på en hver i en litt annen setting. Det er også disse utsøkte slasher-morderscener som gjør filmen verdt å se sammen med all humoren. Jeg kunne godt tenkt å se mer av dette i mange andre skrekkfilmer som ofte går litt tom for kreative måter folk skal dø på. Skrik er nok en av de mest underholdende og komplette slashere gjennom tidene, og man skal ikke kimse av at denne filmen faktisk kom nesten 20 år etter Halloween og dermed trodde at all slashermark var pløyd. Mot slutten får man også se noen bloddryppende scener.

Konklusjon
For min del blir Skrik bare bedre og bedre for hver gang jeg ser den. Plottet er kult nok og historien passe intrikat skrudd sammen. Det er en bra nerve gjennom hele filmen og slutten er som åpningsscenen svært solid. Ting draes veldig langt, men jeg synes filmen klarer seg uten å bli for dum. Det er en hårfin balanse, og jeg synes Skrik klarer å balansere på rett side av knivseggen hele veien, selv om den er farlig nær å føles for ‘over the top mot’ mot slutten. Nå gleder jeg meg bare til neste film i rekken. En stund siden jeg så dem sist og jeg har ikke sett fireren ennå og gleder meg stort til det.

Karakter: