Friday the 13th (1980) – Slasher av de sjeldne!

Regi: Sean S. Cunningham – Utgivelse: Britisk utgave, DVD Sone 2

Da er Slashvember 2015 endelig igang, så hvorfor ikke starte så klassisk som man får det. Forrige gang i Slashvember tok jeg for meg Skrik-serien, Nightmare on Elm Street-filmene og Fritt Vilt 1 og 2. Denne gangen er det ikke sikkert jeg rekker over like mye, men begynner i alle fall med den første filmen i serien Friday the 13th. Denne første filmen hadde jeg stor glede av første gang jeg så den, men jeg husker at jeg var mer lunken til oppfølgerne. I ettertid har jeg sett en god del mer skrekk enn den gang og er blitt vant til sjangeren. Det kan føre til at jeg blir litt mer varm om hjertet så ikke slakterkniven min blir brukt like hyppig. Det er jo ikke så gøy å slakte en slasherfilm midt under slashvember (påstand med medfølgende et blunkefjes).

Filmen begynner på en mørk kveld på et leirskolested. Vi befinner oss helt nede med det blikkstille vannet som reflekterer lyset fra leirhyttene. Året er 1958 og stedet heter Camp Crystal Lake. Inne sitter noen våkne leirdeltakere å synger sanger og spiller gitar rundt ilden fra peisen. Andre bruker sommernatten til å sove i hyttene. Imens sanger synges og andre sover tungt, sniker en skikkelse seg ubemerket inn i hytten til de sovende. Vi settes i stemning med ordene ‘chchch ahahah’, litt kvekking fra froskene og småskummel stemningsmusikk. Et par fra sanggjengen sniker seg opp på låven for å ‘hoppe i høyet’. Men før de får av seg kortebuksene er ‘snikeren’ der og stikker en kniv i magen på gutten og lar også jenta få samme medisin. Det hele blir akkompagnert til en musikkblanding som kan minne litt om den lyse repeterende lydsporet fra dusjscenen i Psycho iblandet en liten dash av Haisommerthemen fra da haien kommer og selvsagt litt mer ‘chchch ahahah’.

Med denne killer åpningsscenen er filmen endelig i gang. Digger at mystikken er til å ta å føle på i begynnelsen. Det eneste vi vet er at offerne mest sannsynlig kjenner morderen. Deretter forflytter vi oss til fredag den 13. i nåtiden som er rundt 1980. I en søvnig landsbygd kommer en jente inn på den lokale kafeen og spør etter hvor langt det er til Camp Crystal Lake. Da får hun mange stive blikk, men etterhvert er det en mann som går med på å kjøre henne et godt stykke på veien. Det er ikke fritt for at vi får hilse på noen bygdeoriginaler underveis også. Ralph er en av disse og han gir jenta en stor advarsel om å ikke dra til ‘Camp Blood’, som han kaller det. Han forteller at stedet har en dødsforbannelse og at man aldri kommer levende tilbake fra Campen.

Man merker underveis at det er drøssevis av filmer som har hentet inspirasjon fra nettopp denne store slasherklassikeren. De jeg merker åpenbart er alt fra tullekomedien ‘Wet Hot American Summer’ og til den norske skrekkfilmen ‘Rovdyr’. I Skrik lærte vi at slasherfilmer ofte følger en del regler. Disse gjør at man kan lukte lunten for hvilke offer som blir drept når. Det gøye med slasherfilmer er å gjette hvem som blir igjen til sist, selv om det dessverre ofte er litt for åpenbart. Heldigvis hadde Skrik en skikkelig oppløftende lureri i første film der Wes Craven lurte meg skikkelig med profilerte Drew Barrymore som agn. Men i ‘Fredag den 13.’ er mysteriet mer som i Skrik, nemlig å finne ut av hvem morderen er. Og hvis du har sett Skrik mange nok ganger, så er det heftige spoilers der om hvem som står bak fanenskapen i ‘Fredag den 13’.

Og som alle store slashere så er det kjekt med noen store navn med som kan krydre rollelisten. I Nightmare on Elm Street kunne man skilte med Johnny Depp. Fredag den 13. har fått med seg selveste Kevin, med det fæle etternavnet som i disse tider nesten skal være like farlig å innta som røyking i følge WHO (Bacon). Og Bacon var selv tidlig ute i filmen med å ta avstand for røyking i sin rollefigur. Men vi får se at Kevin Bacon dør av en helt annen grunn enn både Bacon og røyking…

Filmen byr på mye som ‘ungdommen liker’. Her får vi alt fra kjærlighet medfølgende sengehygge, strippmonopol, litt nakenhet og plenty av mord og spenning. Vi blir til og med skremt litt i enkelte scener. Stemningen i filmen er hele veien til å ta å føle på. Filmen inneholder mange kreative og varierte måter å drepe de stakkars leirdeltakerne på. Kniv blir hyppig brukt i tillegg til både øks og en pil og bue. Morderen er svært pertentlig hele veien, men mot slutten blir det tid til litt slurv. Slik er det nesten alltid i slashere. Det kommer av at noen er bedre enn andre til å yte motstand.

Det at vi aldri får se morderen før helt på slutten er veldig kult og i samme stil som i Fritt Vilt. Elsker slike filmer som har et visst mysterieelement ved seg også. Elsker at kameraet leker med deg. Man kan aldri helt vite om morderen er bak kameraet eller ikke. Morderen er veldig ‘sneakey’. Kameravinklene er også ganske friske slik at man hele veien får fortalt historien fra en spennende kant uten å avsløre for mye. Alt føles faktisk veldig gjennomført på det filmtekniske om man ser bort fra noe av skuespillet som varierer ganske mye. Noen er i overkant lekne og tøysete i sine rolletolkninger, men det gjør igrunnen ikke så mye for en slik film. Nesten alle er jo i bunn og grunn bøyer som skal rundes eller slashes om du vil.

Filmen begynner svært lovende og bygger seg opp gjennom hele filmen til den nærmest magnetiske slutten der man sitter som hypnotisert å følger med på hver minste detalj i spenning for å få enden på visen. Det er faktisk en veldig overraskende tvist mot slutten. Alt blir også mer og mer seriøst og skrekkfilmaktig jo mer man nærmer seg enden på slashingen. Sluttminuttene er faktisk nærmest geniale og veldig intense. Resten er også viktig for å bygge oppunder avslutningen, men selve slutten er virkelig selve rosinen i pølsen. Og denne filmen er virkelig ikke over før siste bilde har fart over skjermen. Selve sluttscenen er nærmest episk, uventet og veldig creepy.

Konklusjon
Halloween er kanskje bedre enn denne filmen, men denne kommer veldig høyt opp på topp 10 listen min over slashere. Dette er et skolebokeksempel at man kan lage god slasher med sparsomme effekter og budsjetter. Produksjonsteamet kunne nok ikke drømt om å lage en bedre film enn dette. Det at den ikke er helt perfekt i alle ledd er også en sjarmfaktor i seg selv. Alt gjør at Fredag den 13. fremstår som litt av en reise. Man ler litt, man gråter kanskje litt, man blir skremt, vi får spenning og alt i alt er dette meget underholdende. Nesten bedre enn man kunne sett det for seg på forhånd. Elsker det relativt snedige manuset i filmen som er spekket med små hint om hva som skal komme. Om du er en av de få som leser dette og enda ikke har sett filmen: løp, kjøp og se. Til alle dere andre: se den igjen.

Karakter

Om du likte omtalen kan du også få med deg podcasten om Friday the 13th-filmene her.