Eaten Alive! (1980)

Regi: Umberto Lenzi     Utgivelse: Another World Entertaiment, region 2.

På 1970 og 1980-tallet herjet kannibal-sjangeren i Italia, med filmer som “Deep River Savages”, “The Mountain of the Cannibal God”, “Last Cannibal World” og selvfølgelig klassikeren “Cannibal Holocaust”. Disse filmene var med på å starte et nytt kapittel i italiensk filmhistorie, kannibal-filmene. Kjennetegnene til disse filmene var at de fremsto som veldig realistiske og de fleste av dem inneholdt autentiske dyredrap og brutale voldscener.

I 1980 lagde Ruggero Deodato det som skulle bli en av verdens mest omtalte og kontroversielle film, nemlig “Cannibal Holocaust”. Deaodato tøyde grensene for hva man kunne gjøre på film og den  fremsto såpass realistisk at folk som så den trodde faktisk  at Deodato hadde laget en film hvor skuespillerne ble drept på ordentlig og dette måtte han møte i retten for. Han ble frikjent, men filmen ble likevel forbudt i mange land. Mer om Cannibal Holoacaust kan du høre i episode 11 av Attack of the Killer Kast.

Så over til filmen jeg skal anmelde, Umberto Lenzis “Eaten Alive”. Kannibalfilm nummer to fra mannen som ansees å være faren til italiensk kannibal-film.

Lenzi skal visstnok ha hentet inspirasjon til filmen fra den gale kult-lederen Jim Jones som står bak et av verdens største masseselvmord. Som italienske filmskapere flest på den tiden var det viktig å kunne snu på krona så Lenzi brukte materiale fra andre kannibal-filmer, også fra sin egen film , “Deep River Savages”. En teknikk Bruno “The Hack” Mattei også var notorisk for å benytte seg av.

Robert Kerman fra “Cannibal Holocaust” er med på laget, og i denne filmen spiller han den whisky-drikkendee, rumpesparkende eventyreren Mark. Med autentiske dyredrap, gjenbruk av filmmateriale, Robert Kerman og en gal kult-leder som inspirasjon så ligger alt til rette for en knakende god, italiensk kannibalfilm.

Shelia Morris (Janet Agren) har lett etter sin søster i langt tid. Helt siden hun forsvant sporløst med alle pengene deres. Samtidig går en mystisk mann og skyter piler med cobra-gift på folk rundt i gatene. Mannen blir påkjørt og dør .De finner ut at han tilhørte en religiøs kult ledet av den gale Jonas. Sheila finner ut at søsteren hennes tilhører denne gruppen. Hun reiser derfor ned til jungelen sammen med Mark (Robert Kerman) for å lete etter søsteren hennes.

Filmen har flere av de samme sjangertrekkene som vi finner i andre italienske kannibal-filmer. Som vanlig er det noen som har forsvunnet i jungelen, og da må jo et team med stereotypiske karakterer lete etter disse folkene. De støter på kannibalistiske stammer, og som vi alle vet så ender det sjeldent særlig bra for våre helter.

Et stort problem med “Eaten Alive” er at kannibalene på en måte blir statister i sin egen film og det blir mer fokus på hovedkarakterene og kult-gruppen enn god, gammeldags kannibal-action. Kannibalene dukker omsider opp, men det er kortvarig og flere av scenene er hentet fra andre filmer. Filmen tilfører på så måte lite nytt, og det blir nærmest som en halvbiografisk film om Jim Jones, som i dette tilfellet ikke funker.

Skuespillet er veldig cheesy og heller ikke særlig mye å skryte av, men Robert Kerman klarer å redde litt av filmen. Historien har noen hull her og der, som ikke er ‘heeeelt’ uvanlig i italienske filmer fra denne tiden. Du får aldri vite hvorfor han mystiske mannen går rundt i New York og skyter folk med giftpiler. Her er det mye som burde vært tydeliggjort.

Filmkomponist Roberto Donati har laget bra soundtrack til denne filmen. Musikken passer ganske bra inn i filmen og gir en god stemning. Musikken ble brukt igjen til Lenzi sin 3. kannibal film nemlig den notoriske Cannibal Ferox.

Personlig synes jeg at “Eaten Alive” er en av de dårligste kannibal-filmene som er laget. Effektene er veldig gode, men de beste scenene er hentet fra andre filmer. Og da ser jeg heller de. Men er du fan at italiensk skrekk så er “Eaten Alive” absolutt en film du må med deg, om ikke annet for å le litt av all cheesen.

Karakter: