Eaten Alive (1976)

Regi: Tobe Hooper – Utgivelse: Arrow (Blu-ray)

Tobe Hooper vil for alltid være en bauta i skrekkfilmens historie, takket være hans gjennombruddsfilm, “The Texas Chain Saw Massacre” (1974). Faktum er allikevel det at mannens videre karriere er på mange måter litt oversett, og det er vel kun “Poltergeist” (1982) som har gjort noe suksess å snakke om. Filmen han fulgte opp “Motorsagmassakren” med, “Eaten Alive” (1976), aka “Death Trap”, er kanskje en av hans minst kjente.

Vi befinner oss midt i Hillbilly-land, i øst-Texas. Judd (Neville Brand) driver sitt forfalne Starlight-motell, et godt stykke bortenfor allfarvei. Ved siden av bed-and-breakfast virksomheten, livnærer han seg også av sitt minimalistiske zoo, som, så langt vi får se, består av en liten ape, og en krokodille! Hit kommer et lite utvalg av besøkende, med svært forskjellig bakgrunn og behov for overnatting.

Men Judd er ikke helt som andre motell-eiere. Han har sine egne regler, styrt av sin egen moral, og det er ikke mange som kommer gjennom hans nåløye. Det hjelper ikke at nærmeste nabo, som dog ligger på andre siden av skogen, er et horehus, og at klientell og kunder derfra stadig tar turen til Starlight for å fortsette sine eskapader. Dette byr den ustabile Judd veldig imot, og han har lite til overs for promiskuitet i det hele tatt. Ja, så til de grader at han mistenker de aller fleste for å ha underliggende seksuelle tanker når de dukker opp hos han. Hans kur er enkel; ved minste trøbbel eller motstand får trøbbelmakere en dypp i krokodille-bassenget, med eller uten overtalelse fra Judds ljå!

Akkurat som i “Motorsagsmassakren” så er det en ekkel stemning tvers igjennom “Eaten Alive”. Filmen er i helhet filmet inne i et studio, men kulissene er overbevisende, takket være kløktig lyssetting, bra lydeffekter og det faktum at mesteparten av filmen foregår nattestid. Neville Brand er virkelig uhyggelig som den sinnsforvirrede Judd, så til de grader at skuespillerne i ettertid har fortalt at de var redd for han på ordentlig! Mannen hadde visstnok et aldri så lite alkoholproblem på den tiden, så han passet nok dessverre litt for godt i rollen som denne eldre, slitne eieren av dette skitne, rotte-infiserte motellet. Flere andre kjente ansikt dukker også opp, som for eksempel Mel Ferrer (“Nightmare City”, “The Visitor”, “The Longest Day”), Marilyn Burns (“The Texas Chain Saw Massacre”) og Robert Englund (“A Nightmare on Elm Street”, “V”, “2001 Maniacs”) i en tidlig rolle.

“Eaten Alive” er, som allerede nevnt, en av Tobe Hoopers mindre kjente filmer. Personlig syns jeg den er hans desidert mest undervurderte også. Den er på mange måter like uhyggelig og creepy som “Motorsagsmassakren”, og hadde det ikke vært for et manus som ikke kan ha vært lengre enn et par A4-ark, så hadde dette vært nok en fulltreffer for Tobe. Hopper har også laget det enerverende soundtracket, sammen med Wayne Bell. Filmingen skal visstnok også ha vært plaget av en del uoverenskomster mellom Tobe og produsent, Mardi Rustam. Og enkelte scener regisserte Mardi selv, uten Tobe tilstedet. Dette har nok gjort filmen litt svakere enn nødvendig, men i det store og hele er dette en skitten, snuskete, psykotisk godbit.