De Dødes Tjern (2019)

Det var en spent anmelder som sank ned i kinostolen på storsalen i Oppdal Kulturhus under Ramaskrik 2019. Anledningen var verdenspremiere på «De Dødes Tjern», en ny film basert på André Bjerkés roman med samme navn. Som tidligere har blitt filmatisert med stor suksess av Kåre Bergstrøm i 1958. Såpass stor var suksessen at filmen er å regne som en viktig del av norsk filmhistorie, samt den første norske skrekkfilmen, noensinne. Nyversjonen har med andre ord mye å leve opp til.

Både forventningene og skepsisen er store når lyset slås av og «De Dødes Tjern» anno 2019 ruller over skjermen. Vil dem leve opp til klassikeren eller vil det gå noe så innmari på trynet, som det har gjort med remaker eller ny-adapsjoner så mange ganger før? Det aller siste spørsmålet jeg stilte meg mens åpningstekstene rullet var: «Hvorfor er dette så viktig for meg? Jeg har hverken lest boka eller sett filmen fra 1958», og har naturlig nok derfor ikke noe forhold til historien. Noe som kanskje nettopp beviser hvor sterkt «De Dødes Tjern» står i norsk filmhistorie.

Ett år etter at Lillians tvillingbror forsvant i skogen ved den gamle familiehytta så er hun tilbake, denne gangen med venner. De skal ta farvel med stedet før det selges. Men kort tid etter begynner merkelige ting å skje. Lillian sliter med å skilne fantasi fra virkelighet, hun går i søvne og i tillegg virker det som de ikke er alene i familiehytta. Det begynner å skje merkelige ting, er det en i gjengen som står bak eller er det Tore Gruvik, mannen som lot seg forføre av tjernet og druknet i det som hjemsøker ungdommene?

La oss kalle en spade for en spade, det her tryner ganske greit. På tross av at skuespillerne gjør en god jobb, da spesielt Iben Akerlie i hovedrollen som Lillian (du kan høre et intervju med henne rett under dette avsnittet). Filmen er godt produsert, bilde og lyd er det ikke noe å utsette på. Den er til og med skutt på 35mm!

Problemet er selve historien. Det virker ikke helt som om filmen får bestemt seg for hva slags film den vil være. Filmen prøver å være både en psykologisk thriller, slasher og en spøkelsesfilm på en gang, uten at den egentlig klarer å være noen av de. Den spriker i for mange retninger og resultatet blir bare en forvirrende og uinteressant suppe. Ikke nødvendigvis så dårlig, men ikke bra heller. Filmen toucher innom legenden om tjernet og Tore Gruvik uten at det egentlig gjøres noe særlig mer ut av det. Jeg hadde gjerne sett at det overnaturlige ble utforsket mer.

Brikkene falt litt på plass for undertegnede da filmens regissør Nini Bull Robsahm under verdenspremieren forteller publikum at hun ikke ville lage en skrekkfilm. Dette forteller hun på en skrekkfilmfestival. Snakk om å kjenne sitt publikum. Ironisk nok er filmen pepret med klisjeer innenfor skrekksjangeren og da særlig slasher- og spøkelsesfilmer. I tillegg er Jacob Schøyen Andersen sin karakter en horror-nerd og kommer med referanser fra filmer som «Halloween», «Evil Dead», «The Shining» og mange flere. Til å ikke være en skrekkfilm har «De Dødes Tjern» anno 2019 jammen mange sjangerspesifikke klisjéer.

Etter å ha sett 2019-versjonen så sjekket jeg ut filmen fra 1958. Den gamle svart-hvitt filmen klarer på tross av teatralsk skuespill og tekniske begrensninger å være både mer spennende og skummel enn nyversjonen.

«De Dødes Tjern» (2019) blir aldri noe mer enn middelmådig. Handlingsmessig drar den i altfor mange retninger. Noe som ender opp med at det bare blir et salig rot.

Hør vår episode fra Ramaskrik 2019: Episode 105: Ramaskrik 2019