Christmas Cruelty (2014) – Blodig julemoro!

Det finnes vel knapt en høytid eller merkedag som ikke har vært bakteppe for handlingen i skrekkfilmer. Alt fra Halloween, fredag den 13. og 1. April til Valentines Day, morsdag og påske er godt representert. Med titler som “Black Christmas”, “Silent Night, Deadly Night”,  “Silent Night, Bloody Night”, “Rare Exports: A Christmas Tale” og ikke minst “Gremlins”, for å nevne noen, så er det liten tvil om at julen er den høytiden som inspirerer mest til grusomheter. I hvert fall på filmlerretet.

“Christmas Cruelty” er det første norske tilskuddet til denne subsjangeren (om man ser bort fra  Filmjunkiene sin parodi “Blodrød Jul”). En film signert to filmskapere fra Vestnes: Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll.

Filmen handler om de tre vennene Per-Ingvar (Per-Ingvar Tomren), Magne (Magne Steinsvoll) og Eline (Eline Aasheim). En usannsynlig trio som forbereder juletiden ved å lage Krampus-masker og übergløgg.

Man stusser litt på hvorfor disse tre vidt forskjellige menneskene henger sammen. Hva har de til felles liksom? Men man kjøper det likevel. Mest på grunn av Per-Ingvar, en litt smådum, lavmælt fyr i rullestol. Man får følelsen av at det ikke finnes et eneste vondt gen i Per-Ingvar. Da jeg så filmen ville jeg ikke at det skulle skje han noe, ikke fordi jeg syntes synd på han, men rett og slett fordi jeg likte han. Ikke verst for amatørfilm å være!

På motsatt side av sjarmskalaen har vi Magne. En rappkjefta fyr med utprega Molde-dialekt. Han spyr ut fornærmelser til Per-Ingvar i ett sett. Det blir litt i meste laget, og kunne godt vært tonet litt ned. Det hjelper litt på at man litt uti filmen lærer at bak alle syrlighetene skjuler det seg en broderlig kjærlighet for Per-Ingvar hos Magne.

Men jeg savner å få vite mer om Eline og ikke minst hennes forhold til Per-Ingvar, for det hintes om at det er noe der. I hvert fall oppfatter/ønsker JEG at det er noe der. Blant annet er det en scene hvor han kjører henne hjem etter übergløggfesten på hans elektriske rullestol/motorsykkel. Det brukes opp mot 30 sekunder på et totalbilde av en bro i Vestnes hvor de kjører over.

Her hadde jeg ønsket meg nærbilder av de to på denne elektriske rullestol/sykkelen mens de smilte og lo litt og kanskje småflørtet litt. Dette hadde gjort det som skjer senere i filmen, så mye sterkere. SÅ VELDIG MYE sterkere. For man skal ikke være noe geni for å skjønne at det kommer til å skje noe med disse tre.

Første del av filmen brukes ikke bare på å bygge opp våre tre hovedkarakterer, men også morderen. En NAV-ansatt spilt av Tormod Lien, som misbruker sin stilling ved å bruke databasene på jobben for å velge sine ofre. En ganske skremmende tanke i seg selv. Det blir ikke bedre av at han oppsøker sine ofre i nissedrakt og utfører både voldtekt og drap over en lav nissesko, uten å blunke.

Der første del av filmen, i hvert fall delvis, greier å bygge opp våre tre hovedkarakterer synes jeg oppbyggingen av vår psykotiske morder faller litt gjennom. For å vise hvor mentalt ustabil han er har filmskaperne valgt å pøse på med jumpcuts og innklippsbilder av diverse fantasier han har i hver eneste scene han er med i.

Effekten fungerer bra når han er for seg selv og fantaserer om hva han skal gjøre med ofrene sine mens han drar´n av til bilder og fantasier han har om Eline. Det funker ikke like godt i situasjoner som man skulle tro han har full kontroll over den psykotiske siden sin, feks. hjemme hos familien og på jobben. Det blir bare forstyrrende og irriterende.

Inntrykket hadde blitt mye sterkere om den kun hadde blitt benyttet i situasjoner hvor han er alene og han fantaserer om hva han skal gjøre. Da hadde kontrasten mellom fasade og psykose blitt klarere. Det hadde vist at han hadde kontroll og dermed hadde det forferdelige han gjør blitt så mye sterkere.

For han gjør forferdelige ting med ungdommene i denne filmen. Vi får servert bøttevis med blod, og mye deilig, DEILIG gore. Alt fra halshugging, hamring av fjes, brekking av armer og bein til voldtekt med kniv. Sistnevnte til toner som uten tvil er sterkt inspirert av Riz Ortolanis klassiske “Cannibal Holocaust”-tema. Lystig musikk til grusomme ting som skjer på skjermen er et godt grep og fungerer like godt her som i Deodatos mesterverk.

Det er mye god musikk i “Christmas Cruelty”, men desverre er det også en tendens at det dveles for mye ved musikken. Blant annet i introtekstene så spilles hele låta over bilder hvor våre hovedpersoner er på et utested. Vi ser de prate og ha det gøy, men vi hører ikke en eneste replikk. Ikke noe kontentum. Det blir litt kjedelig i lengden. Det er ikke SÅ gøy å lese credits.

“Christmas Cruelty” har et budsjett på imponerende 1,4 millioner kroner, noe som er usedvanlig høyt for amatørfilm å være. Filmskaperne har brukt sparepengene sine, spinket og spart og levd på nudler for å få gjennomført denne filmen. Det er hva jeg kaller dedikasjon!

Og dedikasjon er noe som gjennomsyrer denne filmen. På tross av typiske “amatørfilmsykdommer” som dårlig lyd og litt lange scener så er det tydelig at Tomren og Steinsvoll brenner for det de gjør, og det de mangler i beherskelse av filmspråket tar de igjen med bøttevis med sjarm. Og blod og gørr!

For det er på effektene “O´Hellige Jul” virkelig triumferer. KUN fysiske effekter, og veldig gode fysiske effekter attpåtil. I tillegg er filmen full av svart humor, relativt troverdig skuespill og mye god musikk.

Filmen inneholder en del stikk (pun intended) mot det offentlige. Hva skjer når de som er der for å beskytte deg ender opp med å skade deg i stedet? Det er nok av historier om mennesker som har fått oppleve nettopp dette, at det som de opplever som noe trygt og godt heller har blitt en fiende. Alle som har fylt ut et skjema fra NAV vet hva jeg snakker om.

“Christmas Crueltyl” er den beste amatørfilmen jeg har sett, og jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen til alle trash-elskere. Jeg gleder meg til å se hva gærningene i Stonewall Production greier å koke opp neste gang.

Denne omtalen ble opprinnelig publisert 14. juli 2014