The Boy

Regi: William Brent Bell – Utgivelse: Entertainment in Video (Blu-Ray, Region B)

“The Boy” er enda en film i rekken av mange, mange, MANGE filmer som tar for seg hjemsøkte dukker. Subsjangeren kan vel sies å ha fått en renessanse takket være “Annabelle”-filmene. Tilfører “The Boy” noe originalt eller er det bare en sjelløs “cash-in” som vil tjene på det som er trenden i mainstream horror på nåværende tidspunkt?

Amerikanske Greta har tatt turen over dammen for å være barnevakt for lille Bhrams mens hans foreldre reiser bort på ferie. Men Brahms er ikke som andre små gutter, han er nemlig en porselensdukke, noe hans gamle foreldre virker helt uvitdene om. De behandler dukken som en ekte gutt. Det i seg selv er ganske creepy.

Greta får en liste med strenge regler som må overholdes for at Brahms skal oppføre seg pent. Følges ikke reglene til punkt og prikke så kan Bhrams reagere ved å bli “rampete”, som hans mor så fint sier det. Greta avblåser det hele som galskap og bryr seg ikke om å følge listen. Etter kort tid begynner uforklarlige ting å skje, som Tom Strømnæs ville sagt.

En film om en dukke som tilsynelatende lever er ikke noe nytt. Mang en skrekkfilm har tatt for seg dette før, men “The Boy” føles likevel forfriskende. Det er noe deilig ved å få servert en film som bruker tid, bilde og lyd for å bygge opp en uhyggelig stemning i stedet for å pøse på med jumpscares eller urolige håndholdte kameraer. Det at regissør William Brent Bell har valgt å legge seg på en mer klassisk måte å formidle film på nyter filmen godt av. Et ikke helt lite risikofylt grep i dagens popcornjag.

Selv om denne filmen kanskje ikke later til å ha den mest originale historien, så blir den servert med en aldri så liten twist. En twist i alle fall ikke jeg så komme. For selv om filmen er klassisk i sin fortellermåte, så er slutten alt annet enn typisk for “hjemsøkt dukke”-filmer.

Lauren Cohan bærer filmen som Greta, og det er hyggelig å se ho nydusjet for en gangs skyld (Red. Anm. I motsetning til i “The Walking Dead”, som de fleste vil kjenne henne igjen fra). Rupert Evans spiller den sympatiske kjøpmannen Morgan som stadig kommer innom med brød og andre godsaker. Porselensdukken Brahms er som porselensdukker flest: Creepy som faen! Og er den egentlige stjernen i denne filmen.

Det er ikke hardcore horror man får servert i “The Boy”. Det er ingen store, svarte demoner med røde øyne og blodsprut som står i taket. Det hele fortelles på en relativt nøktern måte. Så det er kanskje mer enn film for oss som setter pris på klassisk horror enn gore-hundene som vil at filmen skal bade i blod.

Filmen går nok ikke inn i historiebøkene som en klassiker, men jeg koste meg med den og kan fint anbefale den til de av oss som trenger en pause fra rotete point of view-filming og jumpscares. Twisten på slutten gjør at “The Boy” definitivt skiller seg fra mengden og anbefales for de som har lyst på en uhyggelig kveld foran TVen.