A Serbian Film (Sprski Film) – 2010

Regi: Srdjan Spasojevic – Utgivelse: Cinematic Vision, Sverige. 

Yes, da er det på tide å lage litt oppstandelse. Denne gangen skal jeg nemlig ta for meg A SERBIAN FILM, eller “EN SERBISK FILM”, som ville vært den norske tittelen, hvis den hadde vært tillatt i Norge. Det er den nemlig ikke noe mer. Dvs. den var det en periode, Another World Entertainment ga ut filmen uklippet, men det gikk ikke lang tid før den ble klaget inn til Medietilsynet etter protester og leven i media og ute blant folk. Resultatet ble at filmen ble forbudt, og alle eksemplarer av filmen ble trukket tilbake.

Filmekspert Einar Aarvig mente at medietilsynets forbud bare ville gi filmen enda mer oppmerksomhet, og i ettertidens klokskap så kan man vel trygt si han fikk rett i det. Medietilsynets årsak for å forby filmen var følgende (sitat fra VG):  “I «A Serbian Film» flørter man med nekrofili. Filmen skildrer dessuten overgrep mot barn, seksuelle handlinger som involverer barn og ellers svært grov vold, sier Annette Heyerdahl i Medietilsynet til VG Nett.” 

Videorådgiver i bransjeorganisasjon Film og Kino, Erik Zmuda, var en av de som “anga” filmen til Medietilsynet, og han karakteriserte den som “den verste filmen jeg har sett”. Filmen er i følge han det verste man kan tenke seg og et meningsløst makkverk, og han håper at filmen forsvinner fra landet raskest mulig. Dette var tilbake i 2011, og A SERBIAN FILM var da den første filmen i Norge som ble forbudt distribuert, siden ICHI, THE KILLER i 2001.

Filmpolitiet i NRK kalte A SERBIAN FILM for “verdens jævligste film”. Vel, da har dem ihvertfall ikke sett søppel som AUGUST UNDERGROUND`S MORDUM, som ikke bare er ekstremt voldelig, men også ekstremt elendig på alle vis. Kan hende jeg tar for meg det makkverket i en senere anmeldelse, men da blir det kun basert på minnene fra når jeg så den. Jeg akter nemlig ikke å utsette meg selv for å se den en gang til.

Men, tilbake til A SERBIAN FILM, filmen som skapte internasjonal furore da den ble trukket tilbake fra programmet til Fright Fest i London, fordi de ikke ville klippe ned filmen for å få den “godkjent” for en 18-års grense. Det er jo bra de holdt på prinsippene og trakk filmen tilbake da de ikke fikk vise den usensurert, men det skal sies at filmen i ettertid er blitt klippet og sensurert i mange land. De fleste utgivelsene er “barbert” her og der og mangler flere scener. Skal man være sikker på å få sett filmen uklippet så bør man få sikret seg en av de finske eller svenske utgivelsene, så sant man ikke er så heldig at man fikk tak i en norsk utgivelse før den ble trukket tilbake fra butikkene. Den skal visstnok også nå være gitt ut uklippet i Holland.

Som de fleste sikkert har skjønt, A SERBIAN FILM, er grafisk tøffe greier. Her får du eksplisitte sexscener med innslag av nekrofili og incest, og tortur og drap av det blodige slaget. Man kan trygt si at dette ikke er en film for alle, og det kan være greit å ha litt erfaring fra ekstreme horrorfilmer før man setter seg ned med pizza og cola for å “nyte” A SERBIAN FILM. Men det er en grunn til denne ekstreme voldsbruken i filmen, og det kan regissør Spasojevic fortelle mer om. Til Wall Street Journal uttalte han dette om årsakene til filmens ekstreme sider: «…filmen er en dagbok som handler hvordan vi har blitt misbrukt av den serbiske regering. Den handler om egenrådige politikeres makt og om hvordan man blir hypnotisert til å gjøre ting man ikke ønsker å gøre. Man skal mærke brutaliteten for at forstå den.»

Manusforfatter Aleksandar Radivojevic uttalte til nettsida “Bloody Disgusting” at: “Vi tok våre egne opplevelser og sannheter om de serbiske styresmaktene og flyttet det inn i sjangerfilmen hvor vi fylte den med mening og villskap.»”

Historien i filmen tar for seg den avdankede pornofilmstjerna Milos (Srdjan Todorovic). Han sliter økonomisk med å brødfø seg selv, kona og en sønn, så når han får et fett økonomisk tilbud om å delta i en kunstnerisk film for en ukjent regissør, så takker han ja. Han er egentlig mentalt ferdig med pornobransjen, men siden han har inntrykk av at dette er en mer kunstnerisk film, og lønna er meget bra, så velger han å hive seg med på lasset. I starten får han en del merkelige “oppgaver” i den filmen han skal være med i, og han skjønner ikke selv poenget med flere av dem, de virker meningsløse. Bl.a. blir han utstyrt med et lite kamera, der han får i oppgave å gå inn i et hus og filme alt som skjer der. Han blir også filmet selv samtidig. Inne i huset ender det opp med at ei dame utfører en blowjob på han samtidig som ei (altfor) ung jente sitter og ser på. Milos finner dette meget forstyrrende og tar det opp med regissøren i ettertid. Han synes det var unødvendig og ikke bra å ha ei tenåringsjente som satt å så på det som skjedde.

Dette blir da opptakten til verre og verre ting som Milos blir “kastet ut” i. Han blir samtidig pumpet full i “hestedop”, som gjør at han blir superkåt og får en sexdrive som er helt ute av kontroll. Gradvis blir han mer og mer styrt av dette sexdopet og lar seg bruke og utnytte av den gale regissøren til å delta i scener i filmen som er mer og mer syke. Galskapen topper seg da Milos selv forgriper seg mot sin egen sønn (uten at han en gang er klar over at han gjør det).

A SERBIAN FILM sparker balle. Det kan vi vel trygt si. Det er nok kanskje den mest kontroversielle filmen siden CANNIBAL HOLOCAUST ble sluppet løs på verden tidlig på 80-tallet. Mange mener at filmen er så syk og så jævlig og at den overskrider alle grenser, til og med grenser der man “ikke bør gå”. SÅ kan vi jo spørre oss, vet ikke disse folka at dette bare er en film? Skal man behandle film som om det er virkeligheten? Kan ikke disse folka som kritiserer A SERBIAN FILM, skille mellom fantasi og virkelighet? Skal man sensurere fantasier og eventyr? De av dere som har lest Asbjørnsen og Moe sine samlede eventyr, husker en mengde bloddryppende historier. Jeg leste disse eventyrene som guttunge og levde meg lett inn i de ekstremt brutale og blodige scenene som man fant i flere av disse fortellingene. A SERBIAN FILM, og all annen film, fungerer på samme viset, de er fortellinger som i første rekke skapes i ditt eget hode. Og det er her A SERBIAN FILM er ganske så genial, du TROR nemlig du ser mer enn det du FAKTISK gjør, så de verste bildene er de du skaper i ditt eget hode, ikke det som skjer på skjermen.

A SERBIAN FILM er en film som er laget for å sjokkere og vekke opp folk, spesielt da det serbiske folk, ifølge regissøren av filmen. Det er en “sjokkfilm”, men i motsetning til andre sjokkfilmer, så kommer denne her i en innpakning som er helt anderledes. Denne er nemlig laget på et høyt teknisk nivå. Det er gode skuespillere, klipp og foto er av høy kvalitet, musikken er god, regien er god osv. Dette er “i mot” det som er normalt for denne typen filmen, som “normalt sett” er gjort på mikrobudsjetter, er cheesy og campy. A SERBIAN FILM fremstår som en høybudsjettsfilm som sjokker og “oppfører seg” som en mikrobudsjett slasher . Bare dette i seg selv er nok til å “sjokke folk”. Man forventer ikke slikt av en blankpolert film som er gjennomført både teknisk og skuespillermessig sett.

Jeg har sett denne filmen flere ganger og jeg ble også “sjokka” første gangen jeg så den, men så så jeg den en gang til, og da oppdaget jeg at den slett ikke er SÅ brutal som jeg trodde den var. De verste bildene hadde jeg nemlig lagd inne i hodet mitt. Mye av de ekstreme tingene som skjer, vises nemlig ikke ikke direkte. De skjer “Off-screen” eller er skjult på annet vis. Man VET at de skjer, men får ikke se alt, så da skaper man de verste skrekkbildene selv, inne i sitt eget hode. A SERBIAN FILM lurer deg trill rundt, men dette finner man ikke ut før man har sett filmen 2-3 ganger.

Sånn sett er filmen genial, i form av den lar seeren selv bestemme hvor “fæl” filmen skal være. Joda, det ER grusomme scener i filmen, og flere av dem vises ganske grafisk også, men noen av de mest notoriske scenene, som f.eks. den som populært er blitt kalt “newborn porn”, viser oss egentlig ingenting. I den scena er det en nyfødt unge som blir voldtatt av en diger gubbe som står med ryggen til. Vi SER ingenting av det, siden han står med ryggen til, men vi hører skrikinga til ungen og vi ser han gjør noen “jukkebevegelser”. Dette er jo forsåvidt ille nok hvis man skulle tenke seg noe slikt skje i virkeligheten (og vi VET jo fra faktiske historier at slikt har skjedd med veldig små barn), og det er nok også selve TANKEN på det som skjer her som er det verste. Filmen viser jo faktisk IKKE hva som skjer, men vi lager scena oppe i vårt eget hodet og da blir den ENDA jævligere enn det som ble filmet. Med andre ord, vi blir lurt til å lage vår egen versjon av scena oppe i vårt eget hode, og slik lurer A SERBIAN FILM deg som seer gang på gang. Og folk går jo fem på, selvfølgelig. De lar seg lure, de lar seg provosere, de lar seg sjokkere.

A SERBIAN FILM setter også andre tanker i sving, nemlig om hvor går grensene for sensur på film? SKAL det være sensur i det hele tatt? Og i såfall, hvorfor det? Og hvorfor skal grensene gå akkurat “der”? Bør det være “moral” i film? Igjen, hvorfor det? Klarer vi ikke å akseptere at dette faktisk bare er fantasi? Det er faktisk ingen som ble drept under innspillingen av A SERBIAN FILM, det var heller ingen småbarn som ble voldtatt, filmen var faktisk “bare” en film, en fantasi, et eventyr, lagd for å sjokkere folk og vekke dem opp.

Film er et sterkt medium, men av prinsipp mener jeg at man MÅ forstå at film per definisjon ER fantasi og eventyr, og man bør ikke/skal ikke sensurere fantasi og eventyr. Virkelighetens verden er noen helt annet. Ser man på fremferden til islamistene i den “Islamske Stat”, så ser vi VIRKELIG grusomhet, en grusomhet som overgår A SERBIAN FILM 1000 ganger, nettopp fordi at A SERBIAN FILM er ikke EKTE, den er en fantasi. Grusomhetene i Irak og Syria er ikke fantasier, de er ekte, og DET er grusomt. A SERBIAN FILM er ikke grusom, den er en fantasi lagd for å sjokkere. Ser du forskjellen? 🙂

Karakter:

[youtube http://www.youtube.com/watch?v=1T6YM7RE5wQ]