Zombieland: Double Tap

I en tid der zombier har tatt steget fra nisjefilmer til mainstream tv-underholding, blir det i myldret av de levende døde stadig vanskeligere å lage noe nytt. Men, kanskje noe nytt ikke alltid er nøkkelen til suksess?

“Zombieland” fra 2009 klarte å karre til seg en aldri så liten kultstatus, ved å blande klassisk zombie-action, med moderne teenagekomedie-attributter. Ta en dose Romeros Dead-trilogi, en dose The Walking Dead og er par doser teen-angst-filmer, så har du en vinnende oppskrift. Såpass vinnende av vi nå, 10 år etter, får en oppfølger!

“Zombieland: Double Tap” plukker altså opp tråden, 10 år etter den første filmen. Firkløveret har nå laget seg en slags hverdag i apokalypsens verden. De har til og med slått seg ned i Det Hvite Hus! Columbus og Witchita er nå et par, Tallahasse er ved sin sedvanlige cowboy-macho selv, mens Little Rock har begynt å bli en urolig tenåring, uten andre på sin egen alder å være med. I frustrasjon over å fortsatt bli behandlet som et barn, reiser ho ut alene, for å finne andre overlevende.

Dermed må de 3 andre også legge ut på en ferd gjennom USA for å redde Little Rock fra sin pasifistiske flørtepus, Berkeley. En ferd som bl.a. passerer innom Graceland, før det hele kuliminerer i hippelandsbyen Babylon. Her må fe bekjempe en ny type zombier de kaller T-800. Evolusjonen har tydeligvis nådd zombiene med stormskritt, og T-800 er det tøffeste, raskeste, dødeligste og mest udødelige av alle zombietypene. Dermed er det duket for en kamp om livet!

Filmen bringer oss mer av det som gjorde den første til en fornøyelig affære. Columbus er fortsatt en nerdede nevrotiker, denne gangen med ennå flere regler. Tallahasse trives fortsatt best når han får massakrere zombier, og “søstrene” Witchita og Little Rock er fortsatt troende til å stikke av når som helst. Denne gangen møter de også mange flere karakterer.

Filmen ser veldig påkostet ut, med både utendørs og innendørs-sett som imponerer. Den er også vanvittig morsom, og skuespillerne er alle med på å dra lasset. Man får også plenty med kule zombie-kills (Zombie Kill of the Year, anyone?). Eneste hemskoen er de grusomme cgi-blodsprutene, som aldri lander noe sted!

Likte man den første filmen, så er det ingen grunn til ikke å se 2ern! En glimrende oppfølger, som man må passe på å få med seg rulleteksten på. 😉