We are the Flesh (2016)

Regi: Emiliano Rocha Minter – Utgivelse: Another World Entertainment (DVD)

«We are the Flesh», eller «Tenemos la Carne» som den egentlig heter, er en mexikansk film, som har høstet blandet mottakelse. Den har opparbeidet seg et rykte som en sjokkerende og ubehagelig filmopplevelse, med grafiske scener av sex og vold. Dermed er det duket for en film for de mest hardbarkede av oss?

I en dystopisk, alternativ virkelighet, eller i en apokalyptisk fremtidsvisjon, møter vi søsknene Lucio og Fauna. De søker etter mat og husly i en forlatt by, og havner i hva som kan virke som den eneste bebodde bygningen på stedet. Her taes de imot av en eksentrisk, eldre mann, som gir de et både fristende, men samtidig avskyelig tilbud. Fristende fordi det betyr mat og et sted å sove, men avskyelig fordi det innebærer at de må ha sex….. med hverandre!

Det hele beveger seg over i et mareritt de ikke kan komme seg ut av, og som i alle fall Fauna ser ut til å ta til seg bemerkelsesverdig lett. Mørke og destruktive instinkter leder dem inn i en spiral av incest, kannibalisme og en generelt bisarr virkelighet… eller er det egentlig det?

«We are the Flesh» er ikke en skrekkfilm i ordets rette forstand. Den er laget for å sjokkere, men ikke for å skremme, hvis det gir mening. Dette er en artfilm, et visuelt mindfuck, som ikke følger konvensjonell historiefortelling, men utarter seg som et marerittaktig univers. Forestill deg en slags moderne «Salo – 120 Days of Sodom» møter «Eraserhead», så skjønner du litt av tegninga. Her skal man sikkert tolke og forstå ting som ikke fortelles direkte, da handlingen egentlig ikke gir mye mening.

Personlig syns jeg «We are the Flesh» var en laber film. Nå skal det sies at jeg aldri har hatt særlig sansen for surrealistiske filmer, da jeg foretrekker historier som tar meg fra A til Å, og ikke fra G til A til 42. Det er tydelig at Emiliano ønsker å sjokkere med de eksplisitte, incestiøse sex-scenene. Men han bygger ikke opp karakterene noe særlig, og ting bare skjer, uten særlig motstand fra de fornærmede. Vi får heller ikke presentert noe bakgrunn, eller motiv, bak den gamle mannens handlinger. Det er fullt mulig at symbolikken i at de involverte i handlingen må kle seg i hvite, heldekkende malingsdresser, når de bygger et klaustrofobisk rom-inne-i-rommet, bestående av pakketeip og eggekartonger, men da får det heller være. Det blir, for meg, kun teit og intetsigende. (Joda, jeg forstår hva dette «byggverket» skal symbolisere når det er ferdig, men det gjør ikke filmen noe bedre!) På pluss-siden må det nevnes at den gamle mannen, og Fauna, spilles meget godt av sine respektive skuespillere. Lucio derimot, spilles av en av de dårligste skuespillerne jeg har sett på lenge.

Filmen varer kun i 76 minutter, men føltes allikevel som lang. Jeg får ikke tilbake de minuttene av mitt liv, dessverre. Men er du glad i bisarre filmer, kan det godt hende at dette er noe for deg. Men ikke si jeg ikke advarte deg!

Another World Entertainment har sluppet filmen på DVD i Norge, med 2 kortfilmer fra samme regissør som ekstraspor. Det er vel også verdt å merke seg at Arrow har sluppet filmen på blu-ray.