The Slumber Party Massacre (1982)

Jeg starter like godt med konklusjonen først: THE SLUMBER PARTY MASSACRE (1982) er en middels god, middels underholdende og middels fornøyelig 80-tallsslasher. De som gir denne filmen en høy score, så den antakelig som hormonelle tenåringer på 80-tallet og har et nostalgisk forhold til den. Og det er ikke noe galt i det. Men for meg, som ikke har noe forhold til filmen fra før, er dette en film helt midt på treet.

Kort om plot: En gjeng med jenter på skolebasketlaget samles hjemme hos Trish (Michelle Michaels) for en overnattingsfest da foreldrene hennes reiser bort for helga. Selvfølgelig er det noen som må ødelegge moroa, nemlig en gal morder med en diger drill som har rømt fra det lokale galehuset.

NB! ANMELDELSEN INNEHOLDER SPOILERE MOT SLUTTEN.

Det som gjør denne filmen spesiell, er at den er skrevet, produsert og regissert av kvinner. Det originale manuset ble skrevet av den feministiske forfatteren Rita Mae Brown, som er mest kjent for boka «Rubyfruit Jungle» (1973). Den var tenkt som en parodi på tenåringsslashere, men produsentene ville det annerledes. De ville ha en mørkere og mer realistisk film, og tonet ned humoren. Resultatet er en film med klare identitetsproblemer, som verken er det ene eller det andre. Ikke veldig morsom, og ikke særlig skummel.

Regissør Amy Holden hadde fram til da jobbet som klipper, og det synes på det endelige resultatet. Filmen holder god framdrift, og det er flere veldig elegante kutt-scener. Holden sa faktisk nei til å klippe Steven Spielbergs E.T. (sic!) for å regissere sin første spillefilm. Så kan man jo, sånn i retrospekt, lure på om det var et riktig valg.

Hvis du synes det er litt merkelig at det er såpass mye nakenhet i en film skrevet av en lesbisk feminist, så skyldes det en viss herremann ved navn Roger Corman, sjefen i New World Picture, som finansierte og distribuerte filmen. Han hadde nakenhet som en viktig del av forretningsfilosofien sin. Her får du både en helt latterlig putekrig-scene og en lang dusjscene. Så takk til Roger Corman, på vegne av alle tenåringsgutter som var så heldige å se denne filmen på 80-tallet.

Skuespillet (i den grad man kan kalle det det) er helt typisk for lavbudsjett skrekkfilmer fra 80-tallet. Alle de involverte var, også det helt typisk, glade amatører. Men de klarer seg greit nok. Ja, alle bortsett fra antagonisten. Der var det noen som sov i timen da rollene skulle besettes. Fans av filmen kommer sikkert til å bli forbanna nå, men påfuglen Michael Villella er veldig lite overbevisende og skummel i rollen som blodtørstig morder. Han går rundt i helt vanlige klær og ser ut som den russiske sjakklegenden Gary Kasparov. Kasparov kunne være ganske skremmende å møte over sjakkbrettet, men vår mann med drillen ser altfor glatt og strigla ut til å komme rett fra sikkerhetsavdelingen på et psykiatrisk sjukehus. Selv har han uttalt at han så for seg en påfugl da han utformet rollen. Regissør Holden burde fått han til å velge en annen fugl isteden. En hønsehauk for eksempel. Eller enda bedre; droppe hele fuglegreia.

Den eneste skikkelig creepy karakteren i denne filmen, er naboen som lover foreldrene å passe på Trish mens foreldrene er bortreist. Han hadde ikke fått lov til å passe på ungene mine, for å si det sånn…

The Slumber Party Massacre er ikke en feministfilm som sådan (takket være Roger Corman), men det er spor av feminisme flere steder i filmen. Roller som vanligvis spilles av menn, spilles her av kvinner. For eksempel baskettreneren, vaktmesteren med den fine rumpa og håndverkeren som driller hull i døra til coachen. Mennene i denne filmen er ikke portrettert på noen fordelaktig måte. Vi har vært inne på naboen og «påfuglen», men også guttevennene til jentene blir framstilt som kåte og perverse fjolls. Filmen er ikke særlig grafisk eller gory, men mennene i filmen blir drept på mye mer brutalt vis enn jentene, som blir drept off-screen. Det er også en artig scene der den smått irriterende lillesøstera til Valerie (som er hovedpersonen i oppfølgeren) stjeler et fillete Playgirl-blad av storesøsteren med Sylvester Stallone som forsidehunk. Og det er selvfølgelig ei jente som redder dagen – ved å kutte av boret (som opplagt er et fallossymbol) og symbolsk kastrere drapsmannen.

Det er en del morsom og cheesy dialog i filmen, og noen artige scener. Kjøleskap-scenen er kanskje den mest kjente, men min favoritt er den der ei av jentene bruker det døde pizzabudet som bord mens hun gomler i seg pizza. Den er ubetalelig. Jeg tror aldri jeg har vært så sulten at jeg kunne spist pizza av en død mann, men jeg antar at hun hadde et seriøst tilfelle av munchies etter å ha røyka weed.

Jeg prøver å ikke irritere meg over småting når jeg ser en film. Jeg prøver også, så godt jeg kan, å ha en positiv innstilling og et åpent sinn. Det var ikke bare lett da jeg så denne filmen. Spørsmålene er mange, og dette er de viktigste:

1. Hvor får morderen strøm til drillen sin fra? I filmen THE DRILLER KILLER fra 1979 bruker gærningen et bærbart batteri (en såkalt porta-pack). Han bruker jo ikke en skjøteledning (det skulle tatt seg ut), så hvor kommer strømmen fra? Og dette er en stor og kraftig drill som krever mye juice.
   
2. Når en av kikker-gutta løper over til Valerie (spilt av nydelige Robin Stille) for hjelp, med morderen i hælene, så hører ikke Valerie at han skriker og hamrer på døra. Enda hun sitter i stua med TV-en på normalt lydnivå. Så hun må sjekke hørselen sin. Det er for øvrig den mest patetiske «hamringen» på ei dør jeg har sett. Det er mer dasking med slapt håndledd. Hadde jeg hatt en morder i hælene som hadde drept flere av vennene mine, så hadde jeg sparka inn døra eller knust et vindu. Men han var kanskje lei av livet?
   
3. Når baskettreneren (spilt av Pamela Roylance) kommer for å sjekke om alt står bra til med jentene, ender hun opp i en duell med morderen. Hun er bevæpnet med en ildrake. Han med sin roterende penisforlenger. Hun får inn et slag som treffer han i hodet så han går i bakken. Men istedenfor å knuse skallen hans, som jeg ville gjort, så gir hun ham tre korte og lette rapp over ryggen. Hva faen!? Det virker som flere av karakterene i denne filmen ikke ønsker å leve.
   
4. På et tidspunkt i filmen «gjemmer» morderen seg under et pledd i stua. Sorry, men det blir bare for dumt.
   
5. Jeg utfordrer alle som leser denne anmeldelsen til å forsøke å knekke et tykt bor i rustfritt stål med en machete. Jepp, knivbladet vil knekke lenge før boret gjør det.

Jeg vet, jeg vet, dette er flisespikking. Dette er en helt grei og nokså underholdende slasher som er tungt inspirert av Halloween, men den krever at du klarer å skru av den kritiske delen av hjernen de 76 minuttene filmen varer. Jeg anbefaler også å sjekke ut oppfølgeren, som etter min mening er mye bedre og kulere.

Terningkast: 3 (svak)