Mitt liv med Supermann

Supermann er den første superhelten jeg hadde et forhold til. Da onkelen min flyttet hjemmefra, etterlot han seg en enorm tegneseriesamling som jeg kunne fråtse i hver gang jeg var på besøk hos mormor og morfar. Jeg lærte meg tidlig å lese, og kunne sitte i timevis å fordype meg i historiene om Supermann.

Første gang jeg så Supermann på film, var hos fetterne mine i Enebakk. Jeg er ikke helt sikker på hvilken av filmene det var jeg så først, men jeg tror det var Supermann II fra 1980. Vi så den på VHS, selvfølgelig, og jeg tipper året var 1981 eller 1982, som vil si at jeg var åtte-ni år gammel. Jeg husker jeg ble slått i bakken av hvor bra alt så ut, og ikke minst hvor perfekt Christopher Reeve var i rollen som Supermann. Han var akkurat sånn Supermann var i tegneseriene, og likheten, også utseendemessig, var slående.

MIN SUPERMANN: Ingen, verken før eller siden, har sett bedre ut i den blå trikoten enn Christopher Reeve. Foto: Wiki Commons

Supermann i svart/hvitt og fine farger

Supermann fra 1978, den første av i alt fire filmer med Christopher Reeve som den kappekledde superhelten med trusa utenpå trikoten, var ikke den første live action Supermann-filmen. Den aller første filmen kom allerede i 1948, med Kirk Alyn i rollen som Supermann. Dette var en såkalt seriefilm bestående av 15 korte episoder som ble vist på kino. Den fikk en oppfølger to år etter med like mange episoder og samme mann i hovedrollen.

Den første spillefilmen med Supermann, Superman and the Mole Men, kom året etter det igjen, i 1951. I den er det George Reeves som gestalter superhelten fra planeten Krypton. Før en med nesten likelydende etternavn for alvor skulle gjøre den originale superhelten til et popkulturelt ikon 27 år seinere.

Gjensyn med barndommens største helt

Da jeg så igjen de fire Supermann-filmene med Christopher Reeve i fjor, var det rundt 40 år siden sist. Spenningen var stor: Hvor godt hadde de egentlig holdt seg på alle disse årene, og ville jeg oppleve noe av den samme magien som godt voksen i 2025 som jeg gjorde da jeg så dem som barn på 80-tallet? Jeg er forresten litt usikker på om jeg i det hele tatt så Supermann IV den gangen, men jeg vet med sikkerhet at jeg iallfall så de tre første.

Det har gått snart 50 år siden Christopher Reeve fløy over lerretet for første gang, og jeg mener, helt subjektivt, at Supermann (1978) er en av de beste superheltfilmene som noensinne er laget. Den har holdt seg forbausende godt, synes jeg, og jeg koste meg skikkelig med et gjensyn med en gammel helt. Ingen kler den blå trikoten bedre enn Christopher Reeve. For meg så er det han som er Supermann. Og Margot Kidder vil for alltid være min Lois Lane.

Flyscenene virker naturligvis litt daterte i dag med alt det digitale jukset som nå er tilgjengelig, men alt i alt fungerer det meste imponerende bra. Som en stor bonus får vi den episke og storslåtte musikken til John Williams, Marlon Brando i rollen som Jor-El (den biologiske faren til Supermann) og en leken Gene Hackman som den hyperintelligente superskurken Lex Luthor. Det er bare å ta av seg hatten for regissør Richard Donner, som også står bak udødelige klassikere som The Goonies, Dødelig våpen og The Omen, og den Oscar-vinnende forfatteren Mario «Gudfaren» Puzo. Den første Supermann-filmen står rett og slett som en bauta i popkulturhistorien.

Superman (1978) – Regi: Richard Donner
Terningkast: 5

Donald Trump fra verdensrommet

En god oppfølger, men både Richard Donner og John Williams er ute grunnet krangling på bakrommet. Jeg husket denne som bedre enn den egentlig er, sammenlignet med den første. Den er mer campy, og prøver litt for hardt å være morsom etter min mening. Det største problemet jeg har med toer’n (høhø) er karakteren General Zod. Terence Stamp spiller han greit nok, men karakteren mangler dybde og finesse sammenlignet med den slu og smarte Lex Luthor, som nok en gang blir glimrende spilt av Gene Hackman – det selverklærte geniet som omgir seg med idioter. Det eneste som står i hodet på Zod, er å få folk til å underkaste seg og knele for han, litt som en Donald Trump fra verdensrommet.

UGREI GENERAL: General Zod (nr. to f.v.) er selvforherligende, selvopptatt og selvhøytidelig – litt som en Donald Trump fra en annen planet. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

Det er en god del å sette fingeren på i denne filmen, men det er særlig én ting som skiller seg ut: Supermann oppgir kreftene sine for å kunne leve et normalt liv sammen med Lois Lane. Hans biologiske mor understreker flere ganger at det da ikke er noen vei tilbake. Når kreftene er borte, er de borte for godt. Men det er tydeligvis ikke riktig, for plutselig er han ute og flyr igjen, uten at vi får vite noe om hvordan det gikk til…

BASKETAK: «Nå hadde det smakt med litt Zod!» Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

Gigantiske plot-hull til tross; det er veldig mye å glede seg over også i denne filmen. Den er svært underholdende, med fantastiske spesialeffekter som står seg godt den dag i dag. Men helt fantastisk er den ikke.

Superman II (1980) – Regi: Richard Lester / Richard Donner
Terningkast: 4

Mer skjermtid enn Supermann?

Den goofy åpningsscenen med billig slapstick-humor føles som et illevarslende tegn. Jeg elsker Richard Pryor mer enn de fleste. Da jeg var guttunge, så jeg sikkert Stir Crazy (1980), gamlingens favorittfilm, mer enn 50 ganger på en etter hvert slitt Betamax opptakskassett. Fyren hadde funny bones, det kan ingen nekte for, men han var ingen skuespiller. Han var komiker, og han gjør sin greie i alle filmer han er med i, inkludert denne. Så denne filmen føles ikke riktig som en Supermann-film, den føles mer som en Richard Pryor-komedie featuring Supermann.

DATAEKSPERT: Richard Pryor er like troverdig i rollen som datageni som Traci Lords ville vært i rollen som jomfru. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

Jeg har ikke foretatt noen opptelling, men jeg tror Pryor faktisk har mer skjermtid enn Supermann, og jeg tror det skyldes at produsentene ville ha valuta for alle pengene de hadde betalt for komikerens deltakelse i prosjektet. Så Supermann blir litt statist i sin egen film. Det er iallfall sånn det føles for meg som ser på.

Når det er sagt: Filmen er langt fra så dårlig som åpningen og anmeldelsene på Letterboxd og IMDb skulle tilsi. Jeg koste meg med den, og lo høyt for meg selv opptil flere ganger. Den notorisk klumsete Richard Pryor er kanskje den minst overbevisende dataeksperten i filmhistorien. Men det var enklere å være hacker den gangen. Det var bare å skrive kommandoen «override security», så var du inne i topphemmelige systemer.

Seinere i filmen er han tidlig ute med å bygge en tenkende supercomputer, men at Pryor’s karakter skal finne opp generativ AI er omtrent like sannsynlig som at jorda er flat og at Elvis fortsatt lever.

HØYDEPUNKT: Et av høydepunktene i filmen er når superonde Vera Webster smelter sammen med superdatamaskinen. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

Margot Kidder, som spiller Lois Lane, var veldig lite fornøyd med at Richard Donner fikk sparken som regissør, så hun reiser til Bermuda i begynnelsen av filmen og kommer først tilbake (med et scoop selvfølgelig) helt på slutten.

Supermann reiser tilbake til Smallville for å delta på en high school reunion. Der møter han en ny love interest, Lana Lang, spilt av Anette O’Tool. Hans nemesis denne gangen er Ross Webster (Robert Vaughn), en megaloman, grådig og hensynsløs forretningsmann som lett kunne vært Bond-skurk eller president i USA… Han har en særdeles ond søster (spilt av Annie Ross) og en blond elskerinne (spilt av Pamela Stephenson) som ikke er så dum som alle tror (når ingen ser henne leser hun den tyske filosofen Kant). Hun er lett en av de beste karakterene i hele filmen.

GOOD VS EVIL: Supermann må bokstavelig talt ta et oppgjør med seg selv i denne filmen. (Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery)

Høydepunkter i filmen: Webster utvikler korrumpert kryptonitt som gjør Supermann ond. Han blir et skikkelig rasshøl, egentlig, særlig når han er full. På pur faen retter han opp det skjeve tårnet i Pisa, til suvernirselgernes store fortvilelse. Han blåser også ut den olympiske flammen bare på kødd. Fighten han har mot seg selv på en skraphaug, Clark Kent vs Evil Superman, er episk! Kampen mot supercomputeren er et annet høydepunkt. Scenen hvor Vera, søstera til Ross, forvandles til en kyborg, halvt robot og halvt menneske, er veldig kul. Jeg likte også veldig godt når maskinen prøver å kvele oppfinneren med ledninger.

Del III er tøysete og campy, og føles litt som en live action tegneserie. Det er mye å glede seg over her for alle som har et åpent sinn.

Superman III (1983) – Regi: Richard Lester
Terningkast: 4

Atomnedrustning, kampen om overskriftene og en kjerne(kraft)kar på månen?

Supermann-filmen nesten alle hater, inkludert Christopher Reeve selv, som er kreditert som writer. Han kalte filmen «en katastrofe fra begynnelse til slutt».

Ja, den er utvilsomt den svakeste av de fire filmene, men uten underholdningsverdi er den på ingen måte. Historien (eller historiene…) er fullstendig tullete, usammenhengende og plot-hullene er så mange at det ikke er plass til å gå innpå alle i en kort anmeldelse.

En storyline handler om atomnedrustning, og det resonnerer jo bra hos et barn av 80-tallet som levde med en konstant trussel om atomkrig under den kalde krigen. Å se Supermann samle opp atomraketter i et digert fiskegarn og kyle dem mot sola for sikker destruksjon, var jo en drøm (om ikke en særlig realistisk en). Det er det mest episke LOL- og WTF-øyeblikket i filmen. Supermann får til og med tale til verdens ledere i hovedforsamlingen i FN om atomkrigfaren! Et rørende øyeblikk…

TALER I FN: Det er ikke hver dag superhelter får henvende seg direkte til verdens ledere. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

En annen storyline følger den fiendtlige overtakelsen av avisa Daily Planet, der både Clark Kent og Lois Lane har sitt daglige virke. Som tidligere journalist med to slike fiendtlige overtakelser i erfaringsbanken, må jeg si at akkurat her er satiren ganske spot on.

Drakampen mellom penger og lesertall på den ene siden og journalistiske idealer på den andre, er veldig gjenkjennelig. Det er selvfølgelig veldig satt på spissen (tross alt er dette en film basert på en tegneseriehelt), men jeg liker det.

Min favorittscene fra denne storylinen er når Lacy Warfield (Mariel Hemingway), dattera til den nye eieren som er utnevnt til ny sjefredaktør, ender opp i Michelle Pfeiffer-positur på skrivebordet i et forsøk på å forføre Clark Kent.

Dobbel-daten er også kostelig. Speaking of which: Har Lois Lane (Margot Kidder) plutselig glemt at hun på dette tidspunktet vet utmerket godt at Clark Kent og Supermann er én og samme person…?

SUPERSKURKEN: Lex Luthor (Gene Hackman) har skumle hensikter også i Supermann IV. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

I en tredje storyline lager Lex Luthor (fortsatt Gene Hackman) og idiotnevøen hans (spilt av Jon Cryer fra TV-serien Two and a Half Men) sin egen superhelt, Nuclear Man (spilt av Mark Pillow), av DNA fra håret til Supermann.

I et laboratorie dyrker de fram en celleklump, tilsetter litt hud og putter deretter resultatet i en liten boks som de fester til en atomrakett. Når Supermann kaster raketten i sola for å kvitte seg med den på en trygg måte, kravler Nuclear Man (NM) ut av restene.

NM kan matche Supermann i styrke, men akkurat som sitt genetiske opphav har han én svakhet: Han er helt avhengig av sollys for å fungere. Med NM som biologisk våpen, planlegger Luthor å kvitte seg med sin erkefiende Supermann en gang for alle, i tillegg til å ta kontroll over den lukrative våpenindustrien. Her er favorittscenen når Supermann bruker superkreftene sine på å dytte på månen sånn at den skygger for sola, noe som fratar NM alle kreftene. Selve slåsskampen mellom de to på månens overflate er litt langtekkelig og kjedelig.

MÅNELYST: Supermann må slåss mot en genetisk kopi av seg selv, Nuclear Man. Foto fra filmen: Warner Bros. Discovery

Supermann IV er dessverre ikke den filmen den kunne ha vært. Wes Craven var faktisk involvert på et tidspunkt. Tenk så gøy det kunne blitt!

Når filmen til slutt endte opp hos Cannon Group Films, kjent for sine lavbudsjett actionfilmer med blant andre Chuck Norris, ble budsjettet halvert. Teamet som hadde jobbet med spesialeffektene på de tre første filmene ble erstattet med mer kostnadseffektive løsninger. Det er nok hovedgrunnen til at spesialeffektene bokstavelig talt ser billigere ut i denne filmen.

Når alt dette er sagt, så synes jeg Supermann IV er bedre og mer underholdende enn sitt frynsete rykte. Det kommer helt an på hvilke briller du ser den med, dine egne eller Clark Kents…

Superman IV: The Quest for Peace (1987) – Regi: Sidney J. Furie
Terningkast: 3