Manos: The Hands of Fate (1966)

Det er vanskelig å vite hvor man skal starte med å beskrive denne såkalte filmen, men la meg begynne med å fortelle hva den har til felles med en annen «verdens dårligste film»-kandidat, TROLL 2 fra 1990: I begge filmer synges barnesangen «Row, row, row your boat» i bilen, og begge ganger med veldig trykket stemning. To regissører har altså, helt uavhengig av hverandre, inkludert denne enerverende sangen i filmen sin, og endt opp på toppen av «verdens dårligste film»-lista. Det er helt sikkert tilfeldig, men hvis jeg hadde jobbet med film, så hadde jeg skydd den sangen som pesten. Bare sånn for sikkerhets skyld.

Kort oppsummering av den ikke altfor kompliserte historien: En familie bestående av pappa Michael («spilt» av regissør, produsent og manusforfatter Harold P. Warren), mamma Margaret (Diane Mahree), datter Debbie (Jackey Neyma) og hunden Peppy er på jakt etter et feriehjem, men ender ender etter hvert opp ved et herskapshus midt i ørkenen der en satanisk kult ledet av Master (Tom Neyman) og hans satyr-lignende tjener Torgo (John Reynolds, som tok sitt eget liv før filmen hadde premiere) holder til. Og da kan du kanskje gjette deg til resten? Nei, det kan du ikke. Langt ifra…

Jeg elsker dårlige filmer, og det er en stor fordel hvis du skal ha noe som helst igjen for å se et såpass hjelpeløst stykke filmkunst (*ironi*) som dette her. Du må anlegge et metaperspektiv, løfte blikket. Hvis du ikke klarer å le av eller kose deg med den totale inkompetansen som gjennomsyrer hele dette dødfødte filmprosjektet på absolutt alle nivåer, så blir det lange 70 minutter…

Historien er totalt tullete, og gir overhodet ingen mening. Han som har klippet filmen må ha vært blind eller svaksynt. Mange av scenene er skutt i totalt mørke fordi skuespillerne hadde andre dagjobber. «Skuespillet» er horribelt, og antakelig det verste jeg har sett. Her er vi nede på nivå med heksa med det snåle navnet i TROLL 2. Det er rett og slett helt ubeskrivelig dårlig. Det hjelper jo selvfølgelig heller ikke at dialogen er så dårlig skrevet at en episode av Teletubbies virker som en fransk kunstfilm i forhold. Det er virkelig lavmål dette her.

Ingenting i denne filmen fungerer. Den er et eksempel på hvordan det IKKE skal gjøres. Det er forresten ikke helt sant. Det er én bra ting med denne amatørkultfilmen, og det er slutten. Den likte jeg faktisk såpass godt at den får én stjerne istedenfor en halv, som er det den strengt tatt fortjener. Men det er også den eneste formildende omstendigheten jeg klarer å finne med denne gjennomførte møkkafilmen.

Musikk er viktig i film. Det skulle man ikke tro når man ser på MANOS. Soundtracket er så forferdelig at det føles som å bli voldtatt i øregangene av en hest. Men det aller verste med denne filmen er at det innleide kameraet ikke kunne ta opp lyd. Så alle stemmer og replikker ble dubbet av regissør Warren, tre andre menn og kona til Warren i etterproduksjonen.

Resultatet var katastrofalt. Særlig for Debbie-karakteren. Hun høres ut som en voksen kvinne som har munnen full av bomullsdotter. Jackey Neyman, som spiller Debbie, ble så skuffa og lei seg på grunn av dette at hun gråt under premieren, stakkar. Det skjønner jeg godt. Snakk om nedtur… Du har gleda deg til å vise filmen for familie, venner og klassekamerater, så høres du plutselig ut som ei gammal kjerring med kols. Det suger.

Denne filmen, hvis man kan kalle det det, er så dårlig at det er imponerende. Det er godt gjort, rett og slett, å gjøre det verre. Warren var ingen regissør eller filmmann. Det skal sies til hans forsvar. Han var selger, og veddet med en kar ved navn Stirling Silliphant, en Oscar-vinnende manusforfatter, at hvem som helst, inkludert han, kunne lage en lavbudsjetts skrekkfilm. Han brukte 19 000 dollar, hovedsakelig av egen lomme, og vant veddemålet. Så vidt det var…

Åpningsscenen setter standarden. Den varer i ni minutter, og består i all hovedsak av at vår familie kjører rundt med veldig lite dialog (stort sett mor og far som krangler). Jeg tror det må være den kjedeligste åpningen i filmens historie. Den gir deg overhodet ikke lyst til å se videre. Tvert imot gir den deg lyst til å forlate salen. Eller skru av og hoppe foran et tog…

Dessverre er resten av filmen like dårlig som starten. Master sover mye, og når han er våken holder han lange taler på kaudervelsk eller et slags oppstyltet Shakespeare-aktig gammel-engelsk. Han sørger også for å spre ut vingene, så alle skal se hans røde «hands of fate». Det har han tydeligvis fått streng beskjed om av regissøren. Hysterisk artig!

Det er en scene som går igjen i filmen, av et par som kliner i en bil og blir bortvist av politiet. Den scenen, som det blir klippet til i tide og utide, har absolutt ingenting med noen ting å gjøre. Scenen er kun med fordi en av damene han hadde hyret inn som en av Masters mange koner brakk foten før innspilling. Så da måtte han finne på noe lurt…

Det er særlig ett klipp i denne filmen som er helt nydelig: Når Master, som åpenbart sliter med narkolepsi, endelig våkner og setter seg opp, og alle forventer litt djevelsk moro, klippes det brått til, jepp, klineparet. Da lo jeg høyt for meg sjøl. Det er faktisk noe av det morsomste jeg har sett på film ever, tror jeg. Jeg skulle veldig gjerne visst hva regissøren tenkte akkurat der…

Det var forresten ikke meningen at Master skulle ha noen replikker (og det hadde kanskje vært like greit). Tanken var sikkert at han bare skulle stå der med utstrakte armer og se kjempeskummel ut. I tillegg til å snakke som en bibel skrevet av Shakespeare, kan han også skrike. I det som vel må kunne kalles et slags høydepunkt i filmen, skriker han (tydelig) «Kill, kill, kill!», mens to av hans nakne koner prøver å kile og rugge ihjel en «stakkars» Trogo, som Master har besluttet å ofre til Manos. Det er stor ufrivillig komikk.

Et annet «høydepunkt» i filmen er når det bryter ut en såkalt catfight mellom de nakne konene til Master, som ikke klarer å bli enige om hva de skal gjøre med Debbie. For det er selvfølgelig damene som bestemmer her også. Master er bare en utspjåka tullebukk som mumler uforståelig eller sover. En frontfigur. Regissøren får tilsynelatende ikke nok av å se halvnakne damer skubbe til hverandre og lugge litt sånn halvhjertet i hverandres hår. Men jeg som seer får fort nok… Dessuten må det være den dårligst koreograferte slåssescenen i filmhistorien. Det er helt krise.

Jeg har sett en del dårlige filmer i mitt liv. Blant annet har jeg sett både PLAN 9 FROM OUTER SPACE og TROLL 2. Begge har rykte på seg for å være den verste filmen som noensinne er laget. Glem det. Denne filmen overgår dem begge. Denne er i en helt egen liga. Dette er alle dårlige filmers mor. Jeg har fått noen innspill til filmer som visstnok skal være enda verre enn denne. Vel, jeg tror det ikke før jeg får se det…

Terningkast: 1 (+ for overraskende bra slutt)