Kraken (2026)

Norge har i de senere årene vartet opp med filmer i en sjanger som tidligere har vært fraværende her på berget; monsterfilmer! Nå er det Pål Øiens Kraken sin tur til å fylle kinolerretet.

Helt siden vi så en work-in-progress presentasjon av Kraken på Ramaskrik Filmfestival i 2024, så har vi gledet oss til det ferdige resultatet. Og forventingene ble ikke lavere av at premieren på 2025-utgaven av Ramakrik heller ikke ble noe av. Men, nå er den endelig her!

Kraken er nok i dag mest kjent fra utenlandsk litteratur og kulturelle verk. Alfred Tennysons dikt, The Kraken, inspirerte Jules Verne når han skrev En verdensomseiling under havet. Og Kraken dukker også opp som sjømonsteret i Pirates of the Carribean-filmene. Men, faktum er at Kraken opprinnelig er et norsk fenomen. Allerede i 1539 malte Olaus Magnus kartet «Carta Marina», hvor han avbildet det marine liv i havet mellom Norge og Island. Her kan man se en gedigen hvallignende skapning, som er mye større en f.eks. spekkhoggere. I 1753 gav den bergenske biskopen Erik Pontoppidan ut et naturhistorisk verk, hvor han forsøkte å kartlegge alt liv på sjø, land og i luften i samtidens Norge/Danmark. Her er for første gang Kraken både nevnt og beskrevet. Og når boka så ble ovesatt til engelsk, så gikk monsteret inn i verdenshistorien.

Dette inspirerte Pål Øien til å lage sin film om Kraken. For hva om Kraken lever i verdens dypeste fjord, Sognefjorden? På 1300 meters dyp er det ikke mange som oppdager sjøuhyret, om det da ikke er noe som forstyrrer den, så den må en tur opp til overflaten!

Og det er nettopp det som skjer her. Et lite fiskeoppdrettsanlegg, med en grådig sjef, har kommet opp med en banebrytende oppfinnelse, hvor lakselus drepes ved hjelp av lydbølger. Pumpet ut på en spesifikk frekvens, så er metoden både effektiv og naturvennlig. Problemet oppstår når japanske investorer skal komme på besøk, og den grådige sjefen vil forsikre seg om at all lus holder seg milevis unna, og hemmeligholder at han har gitt ordre om å øke frekvensen. Det blir fort tydelig at fjorden, og dens beboere, reagerer. Marinebiologen Johanne må tilbake til gamle trakter for å sjekke ut hva som foregår. Spørsmålet er bare om det er i tide.

Filmen er god på å bygge opp storyen, men tar seg ikke alt for langt tid til å komme til klimaks heller. Mye likt klassikeren Haisommer, så dryppes det litt her og der om hva vi har i vente. I mellomtiden bygges både karakterer og bakgrunn ut nok, slik at selv antagonisten her ikke føles endimensjonell.

Og når det først tar av i handlingen, så gjøres dette med brask og bram. Sjelden har cgi-monstre sett bedre ut i en norsk film. Tankene løper fort til Alien-universet (parasittene i Kraken må jo være inspirert av facehuggerene i Alien-filmene), men også The Abyss, Deep Star Six og andre monster- og katastrofefilmer.

Kraken er en sjangerfilm, på lik linje med Roar Uthaugs Troll-filmer. Da er det så deilig at det er lagt vekt på nettopp dette, både med oppbygging, klisjeer og en solid pay-off til slutt. Pål Øien trykker på alle de riktige knappene, og eneste ankeret er vel at enkelte løse tråder i storyen aldri nøstes opp.

Men i det store og hele er dette glimrende underholdning, og undertegnede koste seg i kinosalen!

Terningkast 5