Guide til Stuart Gordon

Stuart Gordon (1947–2020) var en regissør som stort sett befattet seg med lavbudsjettfilmer innen sjangrene horror og scifi. Hans desidert mest kjente film er utvilsomt RE-ANIMATOR fra 1985, som også var hans første regijobb. Han har også laget en rekke andre filmer. Nå har jeg sett samtlige spillefilmer (minus 80-tallsfenomenet HONEY, I SHRUNK THE KIDS, som han har skrevet historien til) Gordon enten har regissert sjøl eller skrevet historien til.

Hele 16 spillefilmer ble det før karrieren tok en brå slutt i 2020. Det som imponerer meg mest, etter å ha sett alle sammen i kronologisk rekkefølge (selvfølgelig), er hvor imponerende jevn kvaliteten er. Alle er selvfølgelig ikke like bra, men han har INGEN filmer i filmografien som er direkte dårlige. De svakeste har jeg gitt karakteren 3, men de fleste ligger og vaker et sted rundt 4. Jeg synes samtlige er veldig underholdende. Jeg kjeder meg aldri i Stuart Gordons selskap. Aldri.

Han hadde ofte veldig små budsjetter å jobbe med (budsjettet på CASTLE FREAK, som er blant hans beste etter min mening, var feks kun en halv million dollar), men han var god til å skape film-magi med de midlene han hadde til rådighet. Han var veldig kreativ, men hadde også en dyp forståelse for film som medium, dets muligheter og begrensninger, selv om han hadde bakgrunn fra eksperimentelt teater. Mange av filmene hans framstår derfor som mer påkostede enn de i virkeligheten var. Det er godt og solid håndverk.

Mange b-sjangerfilmer fra 80-tallet er preget av dårlig skuespill. Ofte er det ikke profesjonelle skuespillere med, men venner og bekjente av folka som står bak. Det som kjennetegner Stuart Gordons filmer er solid skuespill (alt er relativt, selvfølgelig…). Gordon hadde sjelden mye å rutte med, og kunne derfor ikke velge på øverste hylle, men han klarte likevel alltid å caste skuespillere til sine filmer som passet godt til rollene. Så det hadde han åpenbart nese for. Ofte er det også kjente og meritterte skuespillere med i artige biroller i filmene hans.

En annen ting som kjennetegner filmene til Stuart Gordon, er gjengangere både foran og bak kamera. For eksempel dukker stjernene fra RE-ANIMATOR, Jeffrey Combs og Barbara Crampton, opp i mange av filmene, både i hovedroller og i større eller mindre biroller. Det gjenspeiles også i flere filmer at Stuart Gordon var en stor fan av skrekkforfatteren H.P. Lovecraft. Så da passer det jo bra å starte akkurat der, i Lovecrafts marerittaktige verden… Med kultfilmklassikeren (den var en moderat økonomisk suksess) som la grunnlaget for hele hans karriere innen film, og som er den han vil bli husket for til evig tid…

1. RE-ANIMATOR (1985)

Debutfilmen med Jeffrey Combs i en ikonisk hovedrolle som Herbert West, som har funnet opp et middel som kan vekke døde til live igjen. Det er bare én ulempe: Alle blir veldig aggressive… Basert på ei novelle av H.P. Lovecraft. Mest kjent for scenen der antagonisten, Dr. Hill (David Gale), prøver seg på en fiffig munnsex-variant. En av tidenes beste b-filmer? Terningkast: 6 (-)

2. FROM BEYOND (1986)

Oppfølgeren til RE-ANIMATOR er stort sett laget med det samme mannskapet både foran og bak kamera. Også den er basert på ei novelle av H.P. Lovecraft. Men The Resonator føles aldri like truende og skummel som The Re-Agent i den første filmen. Filmen har også en mørkere og mer seriøs tone. Dessuten er ikke Crowford Tillinghast (Combs) en like interessant karakter som Herbert West. Pluss for bra body horror. Terningkast: 4

3. DOLLS (1986)

Denne filmen ble filmet før FROM BEYOND, men ble ett år forsinket i post-produksjon pga alt arbeidet med dukkene. Jeg elsker denne filmen, som er et slags skrekkeventyr med en veldig tydelig moral: Karma is a bitch… Seks mennesker søker tilflukt i en herregård under en storm. Det søte, men eksentriske ekteparet som bor der er dukkemakere, og de kan tilsynelatende aldri få for mange… Gamlekjæresten til Morten Harket (jenta fra videoen til «Take on me») spiller en Madonna-lookalike med limfingre. Terningkast: 5

4. ROBOT JOX (1989)

En postapokalypytisk mecha scifi som kanskje kan beskrives som en krysning av Transformers og Gladiator? 50 år etter at WWIII nesten utslettet hele menneskeheten, er krig forbudt. Territorielle disputter avgjøres isteden i arenakamper mellom digre roboter styrt av såkalte robot jox (jox = jockey), som er store stjerner. Jeg digger filmen, som er mye kulere enn Gladiator 2! Terningkast: 4

5. THE PIT AND THE PENDULUM (1991)

Stuart Gordon har heldigvis ikke laget en remake av Roger Cormans adapsjon fra 1961 med legenden Vincent Price i hovedrollen. Denne er veldig annerledes, og jeg liker begge veldig godt. Filmen er basert på to noveller av Edgar Allan Poe, «The Pit…» og «Cask of Amontillado». Som den grusomme lederen for den fryktede spanske inkvisisjonen, Torquemada, briljerer Lance Henriksen. Han er ikke nådig verken mot seg sjøl eller andre når en kvinne plutselig vekker et undertrykt begjær i han. Terningkast: 4 (+)

6. FORTRESS (1992)

Christopher «Highlander» Lambert spiller en tidligere kaptein i The Black Berets (det er vel de som spiser green berets til frokost, antar jeg?), og sammen med kona blir han arrestert og sendt til det fryktede, underjordiske fengselet The Fortress pga brudd på reglene om ett barn per familie. Kona er nemlig gravid med barn nummer to. The Fortress er privateid og drevet av en skruppelløs direktør spilt av fabelaktige Kurtwood «Robocop» Smith. Hans jobb er å få fangene til å bygge på fengselet, sånn at de kan ta imot enda flere fanger og tjene enda mer penger. Fangene overvåkes hele døgnet, også når de drømmer, av en kunstig intelligens, så det er ikke lett å rømme… Filmen er kul, og kan kanskje beskrives som FRIHETENS REGN møter 1984 av George Orwell? Terningkast: 5 (-)

7. BODY SNATCHERS (1993)

Abel Ferrara har regissert denne historien skrevet av Stuart Gordon. Det er den tredje adapsjonen av Jack Finneys bok «The Body Snatchers» fra 1955. Dette er ingen remake, men den deler selvfølgelig sentrale plotelementer med de to andre. Aliens lager identiske kopier av mennesker ved hjelp av «plantematerialer». Kopiene er imidlertid fullstendig blottet for følelser. Det er noen hjerteskjærende øyeblikk i denne filmen, som for eksempel da barn prøver å få kontakt med de følelsesløse kopiforeldrene sine. De som har sett videoen der en mor (som et sosialpsykologisk eksperiment) fullstendig overser den lille babyen sin, skjønner hva jeg mener. Jeg har ikke sett Don Siegels film fra 1956, men jeg synes denne er nesten like god som Philip Kaufmans remake fra 1978. Terningkast: 4

8. CASTLE FREAK (1993)

En av mine Gordon-favoritter, med radarparet Jeffrey Combs og Barbara Crampton i hovedrollene. Han arver et slott i Italia, og tar med seg kona og den blinde dattera for å sjekke det ut. Det er bare én hake (det er det alltid…), og det er at den forrige eieren har etterlatt seg en skummel skapning i kjelleren. Han klarer selvfølgelig å rømme, og blodet begynner å flyte. Løselig basert på to noveller av H.P. Lovecraft (igjen): «The Outsider» og «The Dunwick Horror». Terningkast: 5 (-)

Her kan du lese en grundig anmeldelse av filmen.

9. THE DENTIST (1996)

Regissert av Brian Yuzna og skrevet av Stuart Gordon og gode venner. Corbin Bernsen (han fra L.A. Law) spiller en suksessrik tannlege som tilsynelatende har alt. Helt til kjerringa suger basseng-gutten. Da svartner det for vår mann, som går i full falling down-tilt og begynner å ta liv av folk med tannlegeutstyret sitt. For en med odontofobi var dette sterk kost. Likevel var det ikke så mange ganger jeg behøvde å se bort (skjønt hva hjelper det å se bort så lenge lyden er på…?). Noen av drapene var kule, men jeg føler at de med fordel kunne gjort dette mye mer ubehagelig å se på. Terningkast: 4

10. SPACE TRUCKERS (1996)

Mens CASTLE FREAK var mørk og seriøs i tonen, er denne filmen det stikk motsatte. Denne skal på ingen måte tas seriøst, og kostet atskillig mer å lage. Her har Gordon på seg løs jakke, som en tidligere sjef av meg ville sagt. Humoren er kanskje ikke for alle, men jeg lo godt mange ganger i løpet av filmen. Her får du blant annet se firkantede griser og en mann med opptrekkbar juksepenis. En Dennis Hopper i godt slag spiller en uavhengig space trucker som sier ja til å frakte en hemmelig last til jorda. Alt går bra helt til de blir kapret av en gjeng pirater med den SS-inspirerte Captain Macanudo (spilt av enestående Charles Dance, best kjent som Tywin Lannister i GAME OF TRHRONES) i spissen. Det er veldig dårlig cgi på denne, men alderen får ta litt av skylda. De praktiske effektene er ikke så verst. Uansett; jeg storkoste meg. Terningkast: 4

11. THE WONDERFUL ICE CREAM SUIT (1998)

Dette er en veldig utypisk Stuart Gordon-film. Det er en fantasy-komedie basert på et skuespill av Ray Bradbury, der fem menn spleiser på en magisk, hvit dress. Plakaten gir iallfall meg klare assosiasjoner til en Bollywood-produksjon (dette var opprinnelig en TV-film som blei gitt ut direkte på video), så jeg var veldig skeptisk på forhånd. Men SG skuffer heller ikke denne gangen. Den er overraskende artig og underholdende, sjøl om den nok er blant hans svakeste. SG har sjøl sagt at han koste seg veldig med å lage denne filmen, og det synes på det endelige resultatet. Terningkast: 3 (+)

12. PROGENY (1999)

Brian Yuzna har regien, men historien er skrevet av blant andre SG. Yuzna har selv beskrevet filmen som «en alien-versjon av Rosemary’s Baby». Det er en ganske god beskrivelse. Et par blir gravide, men ingen av dem husker noen ting fra de to timene unnfangelsen skal ha skjedd. Hva som egentlig skjedde de to timene, blir avdekket gradvis ved hjelp av hypnose. Artig story, ok skuespill (biroller av blant andre Brad Dourif og Wilford Brimley) og greie effekter. Som alltid når Brian Yuzna sitter i registolen, kan du forvente nakenhet, gore og grafisk vold. Hurra! Terningkast: 3

13. DAGON (2001)

Dette er tredje gang Gordon (regissør), Dennis Paoli (writer) og Brian Yuzna (produsent) lager film basert på H.P. Lovecraft. Denne gangen er det novellene «Shadow over Innsmouth» (1936) og «Dagon» (1919) som danner grunnlaget. Opprinnelig var den tenkt som en oppfølger til RE-ANIMATOR fra 1985. Den handler om to par som strander utenfor kysten av Spania under en storm. Det ene paret ror inn til land for å skaffe hjelp. Det viser seg imidlertid at hele landsbyen styres av en kult som tilber et sultent sjømonster… Jeg liker den uhyggelige stemningen i filmen. Effektene er både bra og rævva. CGIen er ganske crap (særlig stormen er dårlig løst), mens de praktiske er ok (bortsett fra hånda med fiskekroken, som var skikkelig sloppy arbeid). Alt i alt en underholdende film. Terningkast: 4

14. THE KING OF THE ANTS

Som de sier i Monty Pythons Flying Circus: «And now over to something completely different»… For dette er også en veldig utypisk SG-film. Her er det ikke mye humor og glimt i øyet å spore. Dette er en gritty crime-thriller som er mørk og dyster. Den handler om en pengelens fyr som påtar seg et drap. Men istedenfor å få betalt, får han juling. Mye juling… Og når han endelig klarer å rømme, er han naturlig nok ganske sinna. Men før han begynner å drepe alle som fortjener det, må han ligge litt med kona til revisoren han drepte og leke stefar for sønnen. Sjuke greier… Liker veldig godt stemninga i filmen, skuespillet (særlig Chris L. McKenna i hovedrollen som Sean) og ikke minst all den deilige, grafiske volden. Terningkast: 4 (+)

15. EDMOND (2005)

Briljante William H. Macy (FARGO, SHAMELESS++) er William Foster, eh, Edmond Burke, en rik, usympatisk, rasistisk og gjerrig jævel som bestemmer seg for å gjøre store endringer i sitt privilegerte, men akk så kjedelige liv etter å ha svippa innom ei spåkone på vei hjem fra jobb en kveld. På sin vei gjennom New York-natten på jakt etter meningen med livet og et billigst mulig knull, møter han en rekke tvilsomme typer som alle er ute etter pengene hans. Og William, unnskyld, Edmond, liker ikke når folk er ute etter pengene hans. Da blir han sinna. Og ganske raskt blir han en tvilsom type sjøl. Jeg digger denne filmen, som bæres på de spinkle skuldrene til én fantastisk skuespiller. Terningkast: 5 (-)

16. STUCK (2007)

Det aller sykeste med denne syke filmen, er at den er basert på en sann historie som jeg ikke skal røpe her, men det handler om ei ung dame (spilt av Mena Suvari), som tar en rekke dårlige avgjørelser i en kritisk situasjon, og en eldre, hjemløs herre (spilt av fantastiske Stephen Rea), som dessverre befinner seg – totalt hjelpeløs – på feil sted til feil tid. Comic relief: En gangsta-kjæreste som ikke er like tøff som han later som… Filmen ender ikke som i virkeligheten, fordi vår unge dame tok andre valg, noe som ga et annet utfall. Jeg liker det. Terningkast: 4

8. april 2020, noen få uker etter Stuart Gordons bortfall laget gutta i Attack of the Killer Kast en episode hvor de gikk gjennom de fleste av filmene til Stuart Gordon.

De Stuart Gordon-filmene jeg ikke har anmeldt her på Attack of the Killer Kast, har jeg anmeldt mer utførlig på Letterboxd.