Giallo A Oslo (2026)

Min yngste datter og jeg var så heldige å være tilstede under verdenspremieren (?) på filmen Giallo A Oslo fredag 11. september. Der var selvfølgelig også den fargerike undergrunnsregissøren og folk både foran og bak kamera. Johnny Markussen var for anledningen kledd i gult fra topp til tå (giallo=gult) da han introduserte filmen sin ved å si minst mulig.

Giallo A Oslo er en hyllest til de gode, gamle italienske gialli-filmene fra hovedsakelig 1970-tallet, med berømte og beryktede regissører som Mario Bava, Dario Argento, Lucio Fulci og Sergio Martino i spissen. I kjernen har disse filmene et mordmysterie krydret med slasherelementer. En maskert morder med svarte hansker og en sylskarp barberkniv står ofte sentralt.

I Giallo A Oslo reiser en bonde til hovedstaden for å etterforske drapet på datteren. Politiet har allerede avskrevet saken som selvmord, men faren er overbevist om at det er snakk om drap. Privatetterforskningen fører han stadig dypere ned i en kriminell underverden med mange tvilsomme karakterer og lugubre steder.

Giallo A Oslo er en snål, snurrig og ikke minst morsom kjærlighetserklæring til de italienske forbildene. Den er veldig særegen, lavbudsjett-sjarmerende og tar seg ikke selv alvorlig for fem flate øre (du husker kanskje de med elgen hvis du har noen år på baken?). Den har med alle de vanlige sjangertrekkene du forventer å finne i en giallo-film, men de elegante, sorte hanskene er byttet ut med tykke, sorte votter, til stor komisk effekt. Den røde silda som alt peker mot, er selvfølgelig også med. Det samme er heldigvis barberkniven også, i filmens beste og mest blodige voldsscene.

Filmen er skutt på 16 og 8 mm for å etterligne de kornete gialli-filmene fra 70-tallet. Skuespillerne snakker stoltenbergengelsk, og jeg regner med at det er gjort helt bevisst for å illudere den dårlige dubbingen du ofte finner i de italienske originalene (som ble tatt opp uten lyd). Filmen finner sted i 1978, og de som har hatt ansvar for props har gjort en grei jobb (stort pluss for Colargol-poster på rommet til Dagmar, den døde datteren), men jeg la blant annet merke til en telefonkatalog (spør mor eller far hvis du er født etter 1995) fra 1979.

Det filmen ikke klarte, var å ta meg tilbake til Oslo anno 1978 på en troverdig måte. Det føltes som Oslo i dag, sett gjennom et litt kornete og skittent 70-tallsfilter. Men å skape den illusjonen koster selvfølgelig altfor mye for en uavhengig lavbudsjett-produksjon som dette. Johnny Markussen er en veldig kreativ og leken regissør, og bruker split screen og en rekke andre teknikker for å skape liv og røre i bildene. Ofte med stort hell. Sammen med god pacing gjør dette at filmen aldri er kjedelig å se på.

Jeg koste meg virkelig med denne filmen, og gleder meg til å sjekke ut andre av Markussens filmer. Jeg håper så mange som mulig ser Giallo A Oslo, og støtter oppunder uavhengige filmskapere som fargeklatten Johnny Markussen. Norsk film trenger flere som han.

Terningkast: 4

Filmen ble vist på Forstyrret filmsalong, Cinemateket i Oslo.