Kategori: Omtaler

Creaker

«Creaker» er en kortfilm produsert av Prosjektor Filmproduksjon, som er et frivillig studentdrevet produksjonsselskap i Trondheim hvis mål er å være et bindeledd mellom studenter og filmbransjen. Men ikke tro at dette er en døll skoleoppgavekortfilm for det, tvert i mot.

Det er  vanskelig å anmelde en kortfilm på 4 minutter uten  å spoile den, men jeg gjør et forsøk likevel. Ei ung jente våkner midt på natten av knirkelyder. Hva er det som lager knirkelydene? Blir hun hjemsøkt av et spøkelse? Det må du nesten dra på festival for å finne ut av, for i 2019 skal «Creaker» vises på festivaler. Men den blir antagelig tilgjengelig på Youtube eller lignende etter det.

Jenterommet er et typisk barne/ungdomsrom fra 1980-tallet med stabler av VHS-kassetter med gamle horrorklassikere (Demons, Cannibal Holocaust, Yor m.fl.) og en 14 tommers bilderørs TV.  Slikt varmer et aldrende horrorhjerte. Lyssettingen er varm, det går i mye jordfarger i interiøret, så det er umulig å ikke få Stranger Things/Spielberg-vibber, noe som sikkert også er intensjonen til regissør Vidar T. Aune og resten av crewet. Lyddesignet er også veldig godt, med akkurat passe skummel musikk og høye lyder.

«Creaker» er en spennende hyllest til 80-tallets skrekkfilmer, ispedd en god håndfull nostalgi og litt svart humor så er dette en av de beste kortfilmene jeg har sett på lang tid.

Christmas Cruelty (2014) – Blodig julemoro!

Det finnes vel knapt en høytid eller merkedag som ikke har vært bakteppe for handlingen i skrekkfilmer. Alt fra Halloween, fredag den 13. og 1. April til Valentines Day, morsdag og påske er godt representert. Med titler som «Black Christmas», «Silent Night, Deadly Night»,  «Silent Night, Bloody Night», «Rare Exports: A Christmas Tale» og ikke minst «Gremlins», for å nevne noen, så er det liten tvil om at julen er den høytiden som inspirerer mest til grusomheter. I hvert fall på filmlerretet.

«Christmas Cruelty» er det første norske tilskuddet til denne subsjangeren (om man ser bort fra  Filmjunkiene sin parodi «Blodrød Jul»). En film signert to filmskapere fra Vestnes: Per-Ingvar Tomren og Magne Steinsvoll.

Filmen handler om de tre vennene Per-Ingvar (Per-Ingvar Tomren), Magne (Magne Steinsvoll) og Eline (Eline Aasheim). En usannsynlig trio som forbereder juletiden ved å lage Krampus-masker og übergløgg.

Man stusser litt på hvorfor disse tre vidt forskjellige menneskene henger sammen. Hva har de til felles liksom? Men man kjøper det likevel. Mest på grunn av Per-Ingvar, en litt smådum, lavmælt fyr i rullestol. Man får følelsen av at det ikke finnes et eneste vondt gen i Per-Ingvar. Da jeg så filmen ville jeg ikke at det skulle skje han noe, ikke fordi jeg syntes synd på han, men rett og slett fordi jeg likte han. Ikke verst for amatørfilm å være!

På motsatt side av sjarmskalaen har vi Magne. En rappkjefta fyr med utprega Molde-dialekt. Han spyr ut fornærmelser til Per-Ingvar i ett sett. Det blir litt i meste laget, og kunne godt vært tonet litt ned. Det hjelper litt på at man litt uti filmen lærer at bak alle syrlighetene skjuler det seg en broderlig kjærlighet for Per-Ingvar hos Magne.

Men jeg savner å få vite mer om Eline og ikke minst hennes forhold til Per-Ingvar, for det hintes om at det er noe der. I hvert fall oppfatter/ønsker JEG at det er noe der. Blant annet er det en scene hvor han kjører henne hjem etter übergløggfesten på hans elektriske rullestol/motorsykkel. Det brukes opp mot 30 sekunder på et totalbilde av en bro i Vestnes hvor de kjører over.

Her hadde jeg ønsket meg nærbilder av de to på denne elektriske rullestol/sykkelen mens de smilte og lo litt og kanskje småflørtet litt. Dette hadde gjort det som skjer senere i filmen, så mye sterkere. SÅ VELDIG MYE sterkere. For man skal ikke være noe geni for å skjønne at det kommer til å skje noe med disse tre.

Første del av filmen brukes ikke bare på å bygge opp våre tre hovedkarakterer, men også morderen. En NAV-ansatt spilt av Tormod Lien, som misbruker sin stilling ved å bruke databasene på jobben for å velge sine ofre. En ganske skremmende tanke i seg selv. Det blir ikke bedre av at han oppsøker sine ofre i nissedrakt og utfører både voldtekt og drap over en lav nissesko, uten å blunke.

Der første del av filmen, i hvert fall delvis, greier å bygge opp våre tre hovedkarakterer synes jeg oppbyggingen av vår psykotiske morder faller litt gjennom. For å vise hvor mentalt ustabil han er har filmskaperne valgt å pøse på med jumpcuts og innklippsbilder av diverse fantasier han har i hver eneste scene han er med i.

Effekten fungerer bra når han er for seg selv og fantaserer om hva han skal gjøre med ofrene sine mens han drar´n av til bilder og fantasier han har om Eline. Det funker ikke like godt i situasjoner som man skulle tro han har full kontroll over den psykotiske siden sin, feks. hjemme hos familien og på jobben. Det blir bare forstyrrende og irriterende.

Inntrykket hadde blitt mye sterkere om den kun hadde blitt benyttet i situasjoner hvor han er alene og han fantaserer om hva han skal gjøre. Da hadde kontrasten mellom fasade og psykose blitt klarere. Det hadde vist at han hadde kontroll og dermed hadde det forferdelige han gjør blitt så mye sterkere.

For han gjør forferdelige ting med ungdommene i denne filmen. Vi får servert bøttevis med blod, og mye deilig, DEILIG gore. Alt fra halshugging, hamring av fjes, brekking av armer og bein til voldtekt med kniv. Sistnevnte til toner som uten tvil er sterkt inspirert av Riz Ortolanis klassiske «Cannibal Holocaust»-tema. Lystig musikk til grusomme ting som skjer på skjermen er et godt grep og fungerer like godt her som i Deodatos mesterverk.

Det er mye god musikk i «Christmas Cruelty», men desverre er det også en tendens at det dveles for mye ved musikken. Blant annet i introtekstene så spilles hele låta over bilder hvor våre hovedpersoner er på et utested. Vi ser de prate og ha det gøy, men vi hører ikke en eneste replikk. Ikke noe kontentum. Det blir litt kjedelig i lengden. Det er ikke SÅ gøy å lese credits.

«Christmas Cruelty» har et budsjett på imponerende 1,4 millioner kroner, noe som er usedvanlig høyt for amatørfilm å være. Filmskaperne har brukt sparepengene sine, spinket og spart og levd på nudler for å få gjennomført denne filmen. Det er hva jeg kaller dedikasjon!

Og dedikasjon er noe som gjennomsyrer denne filmen. På tross av typiske «amatørfilmsykdommer» som dårlig lyd og litt lange scener så er det tydelig at Tomren og Steinsvoll brenner for det de gjør, og det de mangler i beherskelse av filmspråket tar de igjen med bøttevis med sjarm. Og blod og gørr!

For det er på effektene «O´Hellige Jul» virkelig triumferer. KUN fysiske effekter, og veldig gode fysiske effekter attpåtil. I tillegg er filmen full av svart humor, relativt troverdig skuespill og mye god musikk.

Filmen inneholder en del stikk (pun intended) mot det offentlige. Hva skjer når de som er der for å beskytte deg ender opp med å skade deg i stedet? Det er nok av historier om mennesker som har fått oppleve nettopp dette, at det som de opplever som noe trygt og godt heller har blitt en fiende. Alle som har fylt ut et skjema fra NAV vet hva jeg snakker om.

«Christmas Crueltyl» er den beste amatørfilmen jeg har sett, og jeg har ingen problemer med å anbefale denne filmen til alle trash-elskere. Jeg gleder meg til å se hva gærningene i Stonewall Production greier å koke opp neste gang.

Denne omtalen ble opprinnelig publisert 14. juli 2014

Bad Milo! (2013)

Når rumpa tar kontroll…

Vi følger Duncan som jobber i et aksjemeglerfirma. Alt går bra på jobben, men han sliter med mageproblemer på privaten. Men en dag finner han ut at mageproblemene skyldes et monster som holder til i innvollene hans. Det skaper mildt sagt problemer når monsteret, som er litt av en morder, kommer ut og biter fra seg. Vi blir med Duncan i en tid imens han forsøker å finne ut av mysteriet med sitt indre monster…

Grøsserkomedier er noe som fungerer godt sammen. Komedien er derimot litt nedtonet i filmen og kunne med fordel tatt mer
 ...  Les mer

The Haunted Palace (1963)

Regi: Roger Corman – Utgivelse: Arrow Video, Blu Ray, Sone 2

‘The Haunted Palace’ er noe så sjeldent som en HP Lovecraft adopsjon fra 1963, løst basert på «The Case Of Charles Dexter Ward». Med skrekkfilmlegendene Vincent Price og Lon Chaney i rollene, er dette lagt opp til å bli en knakende god film. Selv om filmen er markedsført som Edgar Allan Poes, så har filmen ingenting med Poe å gjøre, selv om tittelen er hentet fra et dikt av han.

Okkultisten og magikeren Joseph Curven (Vincent Price), forfører og besetter unge piker i sitt slott i den fiktive landsbyen Arkham. Lokalbefolkningen får til slutt nok og går sammen for å ta han av dage. Ward blir tatt og er på vei til å bli brent, han legger da en forbannelse over hele byen. Hundre år senere, ankommer hans oldebarn Charles Dexter, også spilt av Price, Arkham for å flytte inn i hans gamle slott. Charles begynner etterhvert å rote i hans oldefars gamle greier som kan få store konsekvenser for resten av byen.

HP Lovecraft slår aldri feil og dette er også en av de mindre kjente. Her får vi servert Cthulhu myter, deformerte mennesker som følge av en forbannelse, og den aller første opptreden av Necronomicon (De Dødes Bok). Roger Corman viser her at han kan lage en knakende god film, selv om budsjettet er syltynt. Filmen er ikke så veldig blodig, men den har den mystiske og gotiske stemningen som Lovecraft var kjent for. Så den er veldig tro med historien. Vincent Price er jo som regel alltid kul og han er filmens sterkeste ledd. Filmen kunne kanskje hatt et sterkere manus og en bedre fortalt handling, men dette er bare små bagateller.

Det er også herlig når Price går amok etter han har blitt besatt av ånden til oldefaren sin. Her lar han ingen ting gå til spille og setter gjerne fyr på en mann eller to. Varulv legenden Lon Chaney er jo også med, her som Price sin tvilsomme kompanjong. Musikken er jo en annen bra ting som trekker filmen opp. Vi får også se noen kjøttetende monstre og gjenopplivninger av døde folk. Dette er nok en mindre kjent film, som følge av at folk, tror dette er en Edgar Allan Poe filmatisering. Det var sikkert god markedsføring på den tiden. Jeg anbefaler ‘The Haunted Palace’ om du er Lovecraft eller Price fan.

Dead World (2017)

Regi: Jon Helge Hesby

‘Dead World’ er ett nytt prosjekt, kreert av ildsjeler fra det glade sør/vest-landet. Det er planlagt en mini-serie, og så langt har gjengen, med regissør/manusforfatter Jon Helge Hesby og produsent/manusforfatter/effektmaker/skuespiller Kenneth Hansebråten i spissen, sluppet en promoepisode. Den er kun vist for presse og et par lokale visninger, men fysisk utgivelse er planlagt senere i år, via Underground Gorecollectors.

‘Dead World’ er en lavbudsjetts zombie-serie, med mye splatter, humor og artige figurer. Mange vil sikkert tenke ‘The Walking Dead’, og det er nok ikke så far fetched. I denne første episoden blir vi introdusert til et aldri så lite galleri av karakterer, som vi nok sikkert skal følge videre, når hele serien foreligger. Men der ‘The Walking Dead’ på mange måter er en seriøs serie (så seriøs det går an å få en zombie-apokalypse), så tar ‘Dead World’ det helt ut! Her er det influenser og homager til Lucio Fulci, George A. Romero og Sam Raimi, såvel som Bruno Mattei og Dario Argento (i alle fall musikken).

Jeg syns de har fått til masse kult her, på et budsjett som sikkert er mindre enn det Jan Thomas bruker på hårspray hver måned! Først og fremst er det masse bra produksjonsdesign, med kule locations, kostymer og ikke minst sminke/effekter. Her går man all-in med gore, og oppfinnsomme kills og maltrakteringer. Legg til en del kule kameraføringer og bildeutsnitt, og man har en pakke som funker. Det at humoren er så morbid er også et pluss.

Så langt er det kun snakk om en promotion-episode, som da selvsagt ikke forteller noen helhetlig historie. Men den viser godt hva disse folkene kan få til, og mine forventninger til et helt ferdig produkt er skyhøy. Hver gang musikken tar meg med inn i en scene, så blir jeg litt brått revet ut når neste scene dukker opp, og skifter helt stemning. Og hvis jeg må trekke frem noe negativt, så må det bli at det til tider er litt tamt skuespill. Men, hey, dette er ikke proffer med intensivordningspenger. Så det tilgis fort når neste zombie får gørra røska ut av seg! Jeg gleder meg til mer!

The Guyver (1991)

Regi: Screaming Mad George, Steve Wang – Utgivelse: Arrow, bluray, sone 2

Effektene er og blir det beste i denne filmen for historien er tynn og kjedelig. Spesielt transformasjonen av Guyver er imponerende for sin tid. Ellers er han som spiller Guyver altfor vek og ingen helt i mine øyne.

Schramm (1993)

Regi: Jorg Buttgereit – Utgivelse: Cult Epics, Dvd, Sone 1

Jorg Buttgereit er Tyskland sin egen gullgutt når det kommer til film. Han lager filmer innenfor splattersjangeren, og mest kjent er «Nekromantik» og «Der Todesking». Filmene hans ble heller ikke populære hos de som dreiv med sensur. Her i Norge ble det politirazzia i 1992, da «Nekromantik» ble vist på Rockerfeller. Med andre er Buttgereit en kontroversiell filmskaper, og en av Tyskland sine beste når det kommer til skrekk. «Schramm» tar nemlig for seg hva som foregår inne i hodet til en seriemorder.

Hjemsøkt (2017)

Regi: Carl Christian Raabe
Etter hennes fars bortgang arver Cathrine (Synnøve Macody Lund) familiegodset. Hun reiser til barndomshjemmet sitt for noen dager, både for å selge det og for å komme seg bort noen dager. Men det viser seg at det gamle huset har en mørk fortid.

Another World Entertainment Norge har de siste årene blitt synonymt med norsk skrekk, det være seg filmer som nettopp «Hjemsøkt», «Villmark 2» eller lavbudsjettfilmene «Huset» og «Juleblod». Distributøren tar sin skrekk alvorlig, og er en av Norges viktigste bidragsytere til at vi fortsatt får skrekk på kino, norsk såvel som utenlandsk.
I «Hjemsøkt» får vi servert det som på overflaten virker som en typisk spøkelsehistorie, men det skjuler seg mer under overflaten. Cathrine, glimrende spilt av Synnøve Macody Lund, er mye alene i filmen og det er hun som bærer historien.

Under Cathrines opphold i det tomme familiegodset så blir hennes psyke stadig mer frynsete, og vi følger hennes nedadgående spiral inn i galskapen. Som seer blir vi sittende å stadig lure på om det som utspiller seg faktisk skjer, eller om det bare Cathrine som holder på å miste grepet. Et velutprøvd grep, men like fullt et grep som fungerer.  Og det er her filmen har sin styrke. «Hjemsøkt» er en såkalt «slow burner», og Macody Lund bærer filmen som Cathrine.

Manus halter litt her og der, men det er overraskende lite klein dialog her. Noe er det selvsagt, som når Cathrine får vite at hennes far er død så er det helt greit, for de har ikke snakket sammen på 6 måneder. Jeg forstår at dette er et forsøk på å etablere at Cathrine hadde et kaldt eller ikke eksisterende forhold til sin far, men det å ikke ha snakket sammen på 6 måneder føles ikke SÅ dramatisk. Filmen åpner også med en relativt krampeaktiv sexscene på dassen på Ekebergrestauranten som godt kunne vært sløyfet.

«Hjemsøkt» finner ikke opp kruttet på nytt, og de fleste som har sett en film som handler om en kvinne alene i et tomt hus ser nok twisten på slutten komme lang vei. Filmen beveger seg aldri fra trygg grunn, men den er såpass vellaget og velspilt at det ikke gjør noe. Jeg er fan av filmer som tåler å hvile litt, som ikke stadig haster videre til neste scene. Filmer som «The Babadook» og «It Follows» viser at det fortsatt er mulig å lage skrekk som bygger på god gammeldags spenningsbygging og stemning. Og det er det nok av i «Hjemsøkt». Såpass godt faktisk at regissør Raabe gjerne kunne kuttet ned på antallet jump scares i filmen, for de er det en del av, og de fleste fungerer svært dårlig.

«Hjemsøkt» er på tross av noen svakheter en spennende film. Selv om man som gammel skrekkhund ser twisten komme på mils avstand så er Macody Lund i rollen som Cathrine såpass god at filmen holder seg interessant. Ebba Steensrup Såheim gjør også en god jobb som den lille nabojenta Vesla. For det yngre og litt mer uerfarne skrekkpublikumet så vil nok også alle jump scares bli godt tatt i mot.

5/6 makis til «Hjemsøkt»

Hva er makis? Vi i Attack of the Killer Kast er ikke helt som alle andre. Derfor kan vi heller ikke gi vanlige terningkast. Vi gir makis (bryster). Men i prinsipp fungerer det som terningkast. 1 er dårligst og 6 er full pott.