Attack of the Killer Tomatoes (1978)

Manusforfatter Costa Dillon fikk idéen til «Attack of the Killer Tomatoes» (AOTKT) da han så en gammel japansk film som heter «Matango» (1963). Den ble sendt på amerikansk TV under navnet «Attack of the Mushroom People», og mens Dillon så den, tenkte han: Mon tro om det er mulig å lage en enda dårligere film enn dette? Alle som har sett AOTKT vet at svaret på det spørsmålet er et rungende «JA!».

Det hele startet som et studentfilmprosjekt, og den 17 minutter lange kortfilmen «Attack of the Killer Tomatoes» (1976), ble belønnet med karakteren «A». Spillefilmen med samme navn, som studentkompisene utviklet noen år seinere under navnet Four Square Productions, er ikke en A-film. Den er i beste fall en B-film. Noen vil sikkert si C. Mens onde tunger, som ikke vet å sette pris på lavbudsjettmoro, sikkert gir den strykkarakter. De må du ikke høre på. Det er mye moro her for det rette publikummet.

AOTKT er en ren tøysefilm som parodierer klassiske B-filmer (scifi og skrekk i dette tilfellet), og hvorvidt du liker filmen eller ikke, kommer an på hva slags humor du liker og hvilken innstilling du har til slike lavbudsjettfilmer. Hvis du liker absurd lavpannehumor som Monty Python, «Airplane» (1980), og «Spaceballs» (1987) så finner du garantert noe å le av her (i tillegg til de hjemmesnekra «spesialeffektene» og det håpløse «skuespillet). Hvis absurd tøys ikke er din kopp med te, så er ikke dette filmen for deg.

«My God! It’s Adolf Hitler!»

Plottet er av det enkle slaget (med flere meningsløse sideplott): Etter en rekke dødelige tomatangrep, setter presidenten ned en innsatsstyrke ledet av Mason Dixon (David Miller). Med seg på laget har han en afroamerikansk forkledningsekspert, en dykker som er på konstant jakt etter vann, en kraftig kvinnelig friidrettsutøver som spiser frokostblandingen «Steroids» og en fallskjermjeger som drasser på fallskjermen sin over alt. De er nasjonens og verdens eneste håp, for både politiet og militæret er sjanseløse mot de livsfarlige drapstomatene. Det viser seg imidlertid at det finnes et hemmelig våpen, noe Dixon oppdager ved en tilfeldighet…

Er AOTKT en god film? På ingen måte, og det var aldri meningen heller. Målet var å få folk til å le. Så da står det på om den er morsom eller ikke. Det kommer som sagt an på hvilken type humor du liker. Jeg fant en god del å humre over, men det var få LOL-øyeblikk. Høydepunktene må være det lille møterommet (da lo jeg høyt), senkingen (igjen…) av USS Arizona og Sam Smiths fantastiske Hitler-forkledning med malepenselbart (da lo jeg så jeg skreik). Et annet høydepunkt er når Smith går undercover for å infiltrere fienden, men røper seg når han spør etter ketsjup til pølsa. Så det er absolutt ting å glede seg over her. Men hysterisk morsom er den ikke, synes jeg.

Konklusjon: LOL-øyeblikkene er få, «skuespillerne» er for det meste venner og naboer, folka bak hadde minimale kunnskaper om å lage film, skriptet er utrolig fjollete og «spesialeffektene» er av det latterlige slaget. Men jeg skjønner greia, applauderer kreativiteten og den fikk meg til å le høyt opptil flere ganger. Dessverre er ikke tomatene i filmen like kule som på den fantastiske plakaten…

Fun fact: Helikopterkrasjet tidlig i filmen var en ekte ulykke. Heldigvis klarte de å dra piloten ut før vraket tok fyr. Og heldigvis spratt ikke helikopteret i retning politimannen som står farlig nær… Mye av budsjettet på rundt 100 000 dollar gikk for øvrig med til å betale for det havarerte helikopteret.

Terningkast: 2 (sterk)