Skrik 2 / Scream 2 (1997) – Hverken himmel eller helvete


Regi: Wes Craven

Etter å ha overlevd massakren i Woodsborough, flytter Sidney Prescott til California for å studere på et universitet. Her vil hun starte et nytt liv, langt borte fra det morderiske vanviddet, som tror er et tilbakelagt kapittel. Men så begynner folk å dø rundt henne og en mann med skrikmaske begynner å jage Sidney igjen. Hvem er det som står bak denne gangen og hvorfor?

Skrik ble raskt en klassiker, og etter en slik kassasuksess lå det liksom i luften at det måtte komme en oppfølger. Og man har lært av alle tidligere slashere at uansett hvilken slutt man produserer, så kan man alltids fortsette. Slik var det også med Skrik da man trodde man visste hvem som stod bak, viste det seg at det var mer mellom linjene til å skape denne oppfølgeren. Filmen hadde premiere første mai 1998, under et år etter at den første filmen hadde Norgespremiere. Ikke rart at man klarer å ri på bølgen når filmene kommer så tett. Denne andre filmen føles rett og slett som en real surferdude som tror han er kulere enn han virkelig er.

Den viktige åpningsscenen
Første film viste hvor viktig det er med en solid åpningsscene. Her forsøker man å dra det hele enda litt lengre, men det hele lykkes ikke på samme måten som eneren som hadde publikum i sin hule hånd. Denne gangen åpner filmen med en kino som viser filmen ‘Stab’ (som er filmen i filmen om det som skjedde i første film). Og under denne slasherfilmvisningen på kinoen blir selvsagt noen myrdet. Og siden det ikke var afroamerikanere med i den første filmen er det selvsagt de som er i fokus i åpningen. Vi får til og med noen hvite-vitser servert.

Mer om åpningen…
Kinosalen koker og halvparten av folka har på seg skrikmasker som seg hør og bør i en slik anledning. Vi får oppleve en ny versjon av åpningsscenen i første film gjennom kinosalen. Dette er et snedig knep, men man kunne nok jobbet mer med presentasjonen som ikke er den aller beste. Det blir også en god del overspilling og ting blir mildt sagt litt krampaktig på kinoen der alle løper rundt med skrikmasker og svarte kjortler. Det første mordet er også noe mer søkt og bærer litt mer preg av at det bare hadde funket på film. Man skal dog ha for mordet i kinosalen funker bra sammen med klimakset i filmen, selv om det blir noe teatralsk.

Sidney Prescott nok en gang i fokus…
Fra åpningsscenen flytter vi oss til Sidney Prescotts nye trygge bolig med sangstrofer som ‘This could be your lucky day in Hell’. Hun får også en selvsagt en telefon, men det viser seg å være en tulleringing med skrikmorderstemme. Men nå skal ikke jeg ramse opp alt som skjer. Bare ville vise at filmen følger helt oppskriften og oppbygning til den første filmen. Det er dog ikke like lett og hoppe etter Wes Craven selv om man faktisk heter Wes Craven.

Ikke like sofistikert metafilm
Man forsøker også å bringe inn en del metafilminfo i oppfølgeren. Det begynner selvsagt med litt dissing av den første filmen før man diskuterer de beste oppfølgerne. Dette er selvsagt ikke nytt i mine øyne og blir bare litt halvkvalt oppgulp fra en standard filmdiskusjon og ikke smarte og kvikke vendinger som det første manuset virkelig bar preg av. Humoren er også mindre treffende. Det er dog helt ok gjennomført, selv om man ikke ler skikkelig i filmen som man opplevde i den første filmen.

De som overlever bringer som vanlig æraen videre…
Vi får også selvsagt truffet igjen en god del av rollefigurene som overlevde fra den første filmen, slik at fansen skulle kjenne seg igjen fra første stund. Disse inkluderer skuespillernavn som Neve Campbell, David Arquette og Courteney Cox. Det nye stjerneskuddet på blokken er Sarah Michelle Gellar som er like blond og søt som Drew Barrymore i første film. Man merker med dette at denne oppfølgeren hermer litt etter den første filmen.

Tar ingen sjanser
Drivet i filmen er også litt borte og man får ikke så mange scener som virkelig sitter. Filmen blir litt for ‘nestenflink’ hele veien. Det mangler det siste lille ekstra og litt til. Men til tross for mye negative synspunkter her, vil jeg også få frem at dette ikke er så ille. Filmen er mer enn fult severdig og ikke så dårlig som oppfølger. Man har med andre ord sett langt verre slasheroppfølgere enn denne. Men det jeg kritiserer er at filmen forsøker å safe for mye. Wes Craven tar ingen sjanser og det blir det aldri noen virkelig godfilm ut av.

Litt mørkere, men mindre sjarme
Det er masse ‘nestenkveppescener’ og ‘skrikmaskemannen’ får virkelig kjørt seg her også. Sjarmen fra den første filmen er litt borte og denne oppfølgeren føles litt mørkere til sinns enn den superlette følelsen man fikk i første film. Men også her blir sorger raskt glemt innimellom når tiden krever det. For å vise at det er en ungdommelig stemning kjører man også på med typisk populærmusikalsk rock for å sprite opp inntrykket.

Ikke hyppig nok slashing
Kvaliteten på det tekniske er dog helt på topp. Regissør Wes Craven viser at han har vært ute en vinternatt før og vet hvordan mord skal se ut på film. Men i forhold til de mer typiske slasherene er det kanskje litt mindre hyppighet mellom mordene. Man bygger også opp en mer naturlig kontakt mellom morder og offer. Det er med andre ord ikke alle ganger morderen får ting til å gli helt sin vei. Det at hvem som helst kan skjule seg bak skrikmasken er også litt kult og det gjør det hele også litt kulere til tider, fordi det teknisk sett kan være flere mordere og ikke bare en.

Mindre engasjerende enn 1-eren
Man blir ikke så tett knyttet opp til handlingen i denne andre filmen. Manuset bærer litt preg av hastverk. Den første filmen hadde en agenda for hver replikk og alt som skjedde. Her kunne man kuttet ned en del eller omplassert en del scener for å gjøre ting bedre. Det blir litt følelsesløst, men i sammenligning med de fleste oppfølgerne til Halloween og Fredag den 13-ende så er dette altså veldig grei skuring, men filmen er ikke like underholdende som jeg hadde håpet på. En del scener drar det hele litt ut og dramascenene blir for spinkle, men skuespillerne gjør likevel så godt de kan.

Best mot slutten
Men til tross for at kvaliteten er langt fra lavbudsjett, blir dette litt for glatt. Spenningen er ikke akkurat til å ta å føle på hele veien. Ting kommer seg i alle fall litt mot slutten. Det er der filmen har sin styrke etter en veldig svak hengemyr av en midtdel. Selv om Wes Craven er en skrekkens mester, blir dette for allment. Filmen forsøker å treffe alle, og da gjør det vel sitt til at de som virkelig bryr seg om slashere bakker litt unna. En av de beste scenene i filmen er når Sidney blir med i en bilulykke og må kravle ut av bilen over morderen.

Konklusjon
Det er ingen bra eller dårlig tegn når man ikke husker så mye igjen fra filmen man så. Det betyr som oftest at den var midt på treet. Denne hadde gått litt i glemmeboken for min del. Den eneste av skrikfilmene jeg egentlig husker det meste av er den første. Men som sagt, så er slutten bedre enn begynnelsen som gjør en litt småsøvnig. Men hele filmen er igrunnen bare en blekere versjon av originalen som innehar helt de samme plottelementene og helt lignende tvister. Vitsene er i en helt annen liga i første film og skrekkfilmreferanser er heller ikke like hardcore. I dette øyemed, virker jo filmen noe fabrikkert. Jeg må nok moderere min entusiasme litt om man skal sammenligne med Skrik 1, men dette viser mot slutten at det har noe å komme med, selv om det er for sent til å redde hele filmen fra å bli noe mer enn bare middels.

Karakter:
terning_tre