Regi: Severin Eskeland – Distributør: Another World Entertainment

Severin Eskelands nyeste lavbudsjett-thriller markedsføres som Norges drøyeste film. Regissøren selv har gått så langt og uttalt at folk vil besvime av hvor langt de har tøyd strikken. Filmen har blitt nektet visning på Bergen Kino og stakkars intentanende, shoppingglade mennesker ble avbrutt for å bli vist strupekutting, voldtekt og en og annen ballerøsking.

Det har uten tvil vært mye oppmerksomhet rundt «Lyst», men lever filmen opp til forventingene? Er dette Norges drøyeste film? Og har den noe å tilby utover dette?

Lisa Rostorp (Magdalena from Delis) er en kjent krimforfatter som har høstet stor suksess med sine bøker. Men alt er ikke en dans på roser for den prisbelønte forfatteren. Hun sliter med ettervirkninger etter et brutalt overgrep. Såpass store er plagene at hun har blitt en fange i sitt eget hjem, i en trang ettroms-leilighet på Stord.
Psykosene blir ikke mindre av at hun stadig tyller i seg en salig blanding av diverse piller og rødvin. En god cocktail som fører til at det blir vanskelig å skille mellom hva som er fantasi, og hva som er ekte, både for Lisa og publikum.

For det er utfordrende å se «Lyst». Man sliter litt med å forstå hva som faktisk skjer og hva som kun foregår i Lisas hode. Det er tydelig at denne usikkerheten er brukt som et fortellergrep, og at man på den måten skal kjenne på angsten og psykosene til Lisa på kroppen, men det fører egentlig bare til at man blir forvirret og ikke bryr seg nevneverdig om karakteren. DA er man litt ute å kjøre. I hvert fall når man bruker en times tid på å bygge opp hovedpersonen, og ingenting annet.

Den første halvdelen av filmen blir fort litt kjedelig, gjentakende og rotete, men filmen har absolutt noen gode psykoligiske grøss i seg også. Lisa får ved flere anledninger videoer på en minnepinne tilsendt i posten. I den ene videoen voldtas hun av en mannsperson iført en grisemaske. Og etter å ha knivstukket en hånd som kommer ut fra under senga hennes, så har alle mannlige karakterer i filmen bandasje på hånda si. Det er ikke til å stikke under en stol hva Lisa synes om menn etter overgrepet hun har blitt utsatt for. Som i seg selv ikke er ganske forståelig, men kanskje litt vel tjukt smørt på?

Det er når psykosene til Lisa topper seg at filmen skyter fart. Da drar hun frem det ene og det andre fra verktøykassa (bokstavelig talt). Baller og hodeskaller henholdsvis dras ut av skrotum og hamres inn. Effektene er blodige, deilige og godt utført av Per-Ingvar Tomren. De praktiske effektene er noe av det beste som er sett i norsk film, og med tanke på hvor lite penger og tid som var til rådighet er det bare å ta av seg hatten, jeg blir sittende igjen med en practical-effect boner. Det er uten tvil effektene som stjeler showet i «Lyst».

Magdalena from Delis gjør en glimrende innsats som den noe psykisk ustabile forfatteren Lisa. Hun spiller overbevisende og blottlegger seg (fysisk og psykisk) for kamera. En prestasjon uten sidestykke som setter norske skuespillere som Ane Dahl Bruktopp i skammekroken.

Ellers er skuespillerprestasjonene helt greie, men jeg sliter litt med Sondre Krogtoft Larsen sin rolletolkning. Han spiller en psykolog som stadig gjør hjemmebesøk hos Lisa. En merkelig fyr, som man egentlig blir usikker på om vil Lisa godt, eller bare har lyst på henne. I og for seg en spennende karakter, men når replikkene blir levert så krokkete og unaturlig som her så faller det litt i gjennom for min del.

Filmen er meget godt produsert, med fine bilder, men det går litt for treigt. Kanskje noen flere locations hadde hjulpet. Kanskje vi hadde fått litt mer sympati for Lisa om vi hadde sett henne i normale situasjoner, så vi hadde fått et referansepunkt til hvordan hun er når hun ikke er full av psykoser?

For meg så fremstår filmen som halvveis opp mot klimaks. Og det hjelper ikke heller noe særlig at musikken prøver å fortelle meg at det er noe spennende som skjer, når det ikke utspiller seg noe på lerretet. Heldigvis har go’gjengen fra Vestlandet holdt seg for gode til jump scares, men drønnende droner som plutselig dukker opp uten at noe skjer er nesten like ille. Nesten.

Men det ER imponerende å se hva Eskeland og co har fått til med så lite, og det er absolutt mye bra her. Men karakteroppbygningen kunne vært unnagjort raskere. Det blir altfor mange gjentagelser. Alt i alt så er filmen verdt å se om du er fan av horror eller norsk film generelt.

Så til det store spørsmålet: Er «Lyst» Norges drøyeste film? Nei.
Norges drøyeste film vist på kino? Ja, det er det nok.

Hør også episoden vår om «Lyst». Her intervjuer vi regissør Severin Eskeland og effektmaker Per-Ingvar Tomren og Jørgen og Kurt kommer med sin dom av filmen.